Jeg har truffet multitalentet Viggo Mortensen i forbindelse med hans ny film «Til verdens ende». Det ble en samtale om sterke kvinner, western, om gjøre alt selv på en film – og om hans episke reise til Kautokeino i ungdommen.

(OSLO): Viggo Mortensen har tre Oscar-nomasjoner på CV’en. Forrige gang jeg traff ham var i Marrakech i 2019 hvor han fikk festivalens ærespris og presernterte «Green Book».

Han var der også i 2014 med «Far from Men» som har handlingen lagt til frigjøringkampen i Algerie på 1950-tallet.  Etter «Ringenes Herre»-suksessen på begynnelsen av 2000-tallet kunne han velge å vrake i Hollywood-tilbud. I stedet gikk han sin egen vei med mindre filmer som vil mer enn å underholde.

–  Både «Til verdens ende»,  »Far for Men» og «Green Book» har noe til felles. Det er veldig humanistiske filmer. Hva er utgangspunktet ditt da du skrev manuset til «Til verdens ende»?

–Altså, utgangspunktet er verken politisk eller ideologisk. Jeg satt heller ikke med en klar idé om å undersøke en sjanger. Det er rett og slett en historie som jeg har skrevet, uten å tenke mye på det. Jeg starter med et bilde av noe. Jeg tenker, det kunne være interessant som scene, og så utvikler det seg til noe annet. Og så før jeg når halvveis i manuskriptet, så har jeg en idé om hvor det skal slutte – så fyller jeg inn herfra til slutten. Det er min metode.

Sterk kvinne «in the west»

– Det er ikke slik at jeg har en idé om å lage noe bestemt. Med «Til verdens ende» så starter jeg med et bilde av en ung jente som løper i skogen og drømmer. Og som er litt sta og kanskje litt frekk og selvstendig. Men jeg visste ikke på det tidspunktet at det skulle være en western. Det var først da jeg tenkte på henne som voksen Vivienne. Jeg tenkte, hvis hun er så selvstendig og sterk og har sine egne ideer – det kunne være interessant å plassere henne i det 18. århundre – og «in the west». Det ville være vanskelig for henne å være som hun er – i forhold til i dag eller det 20. århundre. Hvis vi plasserer henne der, så har hun stor utfordring. Et samfunn nesten uten lov. Nesten veldig vilt dominert av noen få rike, korrupte menn. Voldelige menn. Det blir vanskelig for henne. Det blir interessant å se hva som skjer.

– I westernsjangeren er det sjeldent du ser ser slike sterke kvinner?

–Ja, nesten aldri. Men jeg har sett noen. Barbara Stanwyck er en, og…  et par andre. Claudia Cardinale, «Once Upon a Time in the West» til  Sergio Leone – og Marlene Dietrich. Det har vært noen. Og så i nyere tid har det vært et par westerns – hvor det er kvinner som oppfører seg som voldelige menn – hvor de har rifler eller pistoler og dreper en masse skurker. Men det var ikke det jeg var etter. Jeg ville fortelle en historie med en vanlig kvinne i hovedrollen. Og en vanlig kvinne som ikke er født i USA. Det er litt annerledes. Og at man så følger henne hele tiden. Når man går i krig. Det normale vil være å følge ham. Det gjør vi ikke. Så det er annerledes. Men ellers visuelt – og med hensyn til musikken og det man hører og ser – er det en klassisk western. Det var ideen.

–Jeg tenker også på musikken. Hvordan jobber du med musikken kontra manuset? Lager du musikken først?

– Før. Langt før manuskriptet er ferdig. Jeg tenker, hvor har vi bruk for musikk og hva slags. Og hva skal instrumentene være? Så kommer jeg sammen med musikere. I dette tilfellet var det Cameron Stone, cello, Scarlet Rivera, fiolin – sammen med min venn Travis Dickerson som jeg har arbeidet med i mange år.

Det gjelder å finne tonen

Så sitter vi sammen, og jeg forklarer hva det handler om. Nå er det til en scene, hvor det skjer dette og hint. Tonen skal være slik. Jeg har skrevet dette. Hva synes dere? Det er et samarbeid, men det kommer fra manuskriptet. Og når jeg drar til opptakene, så spiller jeg musikken for fotografen, noen skuespillere, noen teammedlemmer for å forklare hva tonen skal være i visse sekvenser. Hva rytmen skal være. Lengden også. Hvor mange skudd. Det har noe med tempo å gjøre. Så kommer det tilbake til manuskriptet. Så det er en del av manuskriptet.

–Hvor mye lar du skuespillerne tolke sin egen rolle? Er du streng på det?

– Jeg er åpen. Jeg er vel forberedt til opptakene. Jeg vet nøyaktig hva jeg vil oppnå hver dag. Men jeg er åpen for hva fotografen har å si, hvis vi skal prøve noe. Men først skal vi nå det vi har planlagt. Det er ikke så mye tid og så stort budsjett.

Lær av de beste og vær åpen

– Det jeg har lært fra de gode regissørene som jeg har kjent – og jeg har vært heldig å arbeide med kvinner og menn fra forskjellige steder som lager ulike typer film, men de beste gjør det samme. De forbereder alt totalt. De vet nøyaktig hva de vil prøve å gjøre hver dag. Og de er åpne for ideer og spørsmål fra teamet og skuespillerne. De vet at de har én sjanse til å fortelle den historien. De kan like godt ta imot en god idé fra noen uventet. Eller hvis de ikke liker den ideen, så kommer en annen idé.

Man kan alltid forbedre det man har planlagt ved å lytte til andre og være åpen. Det synes jeg man aldri skal ta som et angrep eller en mangel på respekt. Jeg synes det er hjelpsomt. Hvis de har ideer og spørsmål, så betyr det at de er interesserte. Ikke det motsatte. Det er det samme når man viser filmen til publikum først, at de blir og vil spørre og si noe selv om du ikke forstår det eller kanskje ikke er enig i det. De vil være der når filmen er ferdig og spørre. Det betyr at noe fungerer.

 

Skal regissere flere filmer

– Du har regissert to  filmer, begge basert på egne manus. Har du vurdert å filmatisere andres manus eller føler du at du må skrive manus selv, for å komme i havn?

– Nei, jeg har fire, fem andre manuskripter liggende nå. Et av dem er basert på en roman som jeg har rettighetene til. Så det er ikke min historie. Jeg er åpen, hvis noen kommer med en god historie. Jeg har ikke noe jeg må gjøre. Jeg liker å skrive, og jeg har hatt noen ideer som jeg vil prøve å fortelle så langt. Men jeg er åpen hvis det er noen som… Har du et godt manuskript liggende?

– Nei. Men fallhøyden er jo veldig stor når du gjør alt selv. Du produserer, skriver manus og musikk samt regisserer og spiller hovedrollen.

– Neste gang spiller jeg ikke, og jeg lager nok ikke musikken heller. I dette tilfellet hadde jeg en klar idé om musikken. Den skulle være ny musikk, men musikk som man ville ha hørt og minnes om den tiden.

– Det er et grep jeg legger merke til i filmen – du bruker stillheten som et instrument?

– Ja, det er veldig viktig, og det er bra at du sier det. Men selvfølgelig må man ha veldig gode skuespillere. Og lydfolk. Jeg har gode skuespillere. Spesielt med Vicky som Vivienne. Hun kommuniserer mye i stillhet. Og alle de detaljene vi hører … Det er derfor det er godt å se filmen i en kinosal. Da kan du høre lyden ideelt. Det er den beste måten å se og høre filmen på, synes jeg. Det er mange detaljer i lydmiksen i stillheten. Det skjer mye.

–Du har jo en fantastisk kvinnelig hovedrolle her. Hva var tanken da du hentet Vicky Krieps til rollen? Hun har jo også hatt fantastiske roller tidligere. Men her er det den beste rollen hun har gjort. Jeg skrev i min anmeldelse at det er en Oscar-prestasjon.

– Jeg er enig med deg. Jeg synes hun er fantastisk. Hvis filmen hadde kommet ut sist høst, kanskje hadde hun blitt nominert. Jeg vet ikke. Kanskje skjer det neste år. Det vet jeg ikke. Det er vanskelig å vite. Det er slik … Men jeg er enig med deg. Det er fabelaktig det hun har gjort. Det er alt jeg hadde drømt om, og mye mer. Det er mange lag i hennes skuespill. Hun er fenomenalt god i rollen. Da hun sa ja til oss, visste jeg at vi kunne lage noe interessant. At de øyeblikkene hvor det ikke blir sagt noe, ville fungere. At hun kommuniserte så mye. Det hadde jeg sett i «Phantom Thread». Og her gjorde hun det samme. Hun er en karakter, og hun er virkelig god i den.

Reisen til Kautokeino

–Du snakker om et manus -hva med en norsk film? Jeg hørte en historie om at da du var ung og bodde i København så reiste du til Nord-Norge.

– Jeg reiste opp til Narvik, med tog. Så haiket jeg videre og gikk over vidda i flere dager til Kautokeino. Det var en interessant tur. Det var sent i oktober. Det var en feil, fordi jeg fikk snøvær. Jeg gikk meg vill før jeg kom til Kautokeino.

– Det var langt. Det var langt, men det var flott. Fantastisk flott. Jeg vil gjerne si det igjen. Så ble jeg i Kautokeino i noen dager.

Jeg fant et sted å bo. Jeg vet ikke hvordan det er nå. Det var en dame, hun het Larsen, tror jeg. Jeg spurte om det var et hotell eller noe, men det var det ikke. De sa at fru Larsen hadde et rom. «Det er her du kan bo.» Jeg ringte på døren, og hun sa ja hvis hun kunne få meg til å gjøre en jobb for henne, så skulle jeg ikke betale full pris -jeg skulle betale halv pris for. Jeg hadde en seng nede i kjelleren. Det var et rør fra WC eller noe utenfor. Det var kaldt, så det var hardt. Man måtte grave det opp og gjøre det i stand. Det tok et par tre dager, før jeg fikk det gjort. Men så bodde jeg gratis. Så kunne hun se at jeg var villig til å jobbe.

Så sa hun at hun ville gi meg noe annet å gjøre: «Jeg har en venn som trenger hjelp». Jeg var ferdig med å gjøre jobben, men så fikk jeg lov å sove hos henne.

Jeg kjørt utenfor Kautokeino til et sted hvor det bodde samer. Jeg fikk jobben med å lage teltststenger til lavvoer av  bjørketrær. Han sa at jeg skulle fjerne  alle grenene. «Hvor mange skal jeg ta?» «Så mange du kan, før det blir mørkt.»

Langt fra København til Kautokeino

– Når det ble mørkt, gikk jeg ned til huset. Han satte frem en skål full av reinsdyrbein. Det skulle vi spise med noen saltede poteter. Det var veldig morsomt. Jeg visste ikke hvordan man spiste det. Han tok beinet ut og kløyvet det med en kniv og spiste margen som var inni. Det var veldig morsomt. Jeg vet ikke om de lever enda den familien, om de bor der.

Så kom barna hjem fra skolen. De hadde en samekofte og de hadde et belte og kniv. Så kom de med sine kniver, og de begynte å spise de bena mye raskere enn jeg kunne. Klak, klak, klak. Og med noe cola. Så gikk de inn og så på fjernsyn.

Jeg satt der, og så tenkte jeg, «Når skal jeg hjem?» Jeg visste ikke. Så plutselig kom min nabo. En jente på min alder. Kanskje litt yngre. Hun var nok to år yngre enn meg. Hun var ikke veldig høy. Hun hadde røde kinn og lyst hår. Hun ble plassert rett ved siden av meg. De prøvde å matche oss. «Du er flittig. Du er god til å jobbe. Hvis du blir her om vinteren, så får du betalt jobb  og reinsdyrkjøtt .» «Du kan ta det med til Danmark, hvis du blir her om vinteren og hjelper oss med dyrene.»

«Nei, jeg har et jobb, og jeg har også en kjæreste i København.» Jeg sa:»jeg må hjem» Jeg hadde arbeid i havnen i København. Han høynet budet: «Så kan vi lage noen støvler til deg og slikt.» De kom med mer og mer betaling, hvis jeg ble over vinteren. De manglet arbeidsfolk… Det var der hun kom inn. Hun satt ved siden av meg. Og det var liksom… Jeg vet ikke om dert var ideen å matche oss, at det var en del av… – Jeg er ikke helt sikker på. Hun var veldig søt og hun bor her i nærheten, understreket han. Så var det godt.

Det var mitt eventyr. – Ja, takk. Det var veldig søtt. Så fikk jeg haiket til Alta. Og så hele veien over til Tromsø. Og så derfra med Hurtigruten til Trondheim. Der hadde jeg familie. Min fars tante var gift der. Så jeg besøkte hennes familie og hennes foreldre.

–Men du har jo grunnlaget her til å lage en norsk film?

– Det hadde vært riktig morsomt!