Mye har skjedd på 45 år. Fem ulike regissører har skapt sine avtrykk og franchisen er nå inne i sin syvende film. Og ikke minst blir filmene nå distribuert av familievennlige The Walt Disney Company. Men frykt ikke, eksperter i frykt og terror styrer fortsatt showet.
I Alien-universet er monsteret og heltinnen like store stjerner. Med kombinasjonen eleganse og skrekk klarte Ridley Scotts Alien (1979) å etablere seg som en av de virkelig store sci-fi klassikerne. Den kom et tiår etter 2001: En romodyssé (1968) og to år etter Star Wars (1977), og på mange måter utgjør de en slags grunnmur til det vi i dag ser i sci-fi sjangeren. Alien ble ikke bare en pangstart for en av Hollywoods mest markante regissører. Den gjorde også Sigourney Weaver til en stjerne. Mens prominente regissører laget flere oppfølgere, skulle det ta Scott over tre tiår før han vendte tilbake til sitt filmunivers. I Alien: Romulus er stafettpinnen overtatt av Fede Alvarez, regissøren bak den blodige nyinnspillingen Evil Dead (2013). Ridley Scott er produsent, og hommage til tidligere filmer kommer som perler på en snor idet en gruppe unge romkolonister undersøker en forlatt romstasjon
Blindpassasjeren
Dan O´Bannon var aldri helt fornøyd med sitt manus til John Carpenters debutfilm Dark Star (1974) hvor mannskapet om bord på et fartøy i verdensrommet måtte forholde seg til et enkelt vesen med klør.
Han skrev om manuset som en skrekkfilm og det havnet hos 20th Century Fox som ønsket nok en sci-fi film etter suksessen til Star Wars.
Ridley Scott, som kun hadde laget én spillefilm tidligere, avslo regijobben etter å ha lest manuset til Alien. Begrunnelsen var at han ikke likte sci-fi sjangeren. Men etter å ha sett Star Wars tre ganger så han et nytt potensial i sjangeren. En av Scotts viktigste beslutninger var å beholde det banebrytende designet av universet med skip og karakterer. Da prosjektet og dets manus ble presentert for beslutningstagerne i 20th Century Fox fulgte skisser laget av kunstneren H.R. Giger. Ikke ulikt Haisommer (Jaws, 1975), sees monsteret kun gjennom kjappe klipp og smarte kameravinkler. Og slik unngikk man klisjéen med et monster som ser ut som en mann i en drakt.
Scene i kommende «Alien: Romulus» ble for mye: «Alle måtte se bort» – CINEMA
Alien begynner om bord på frakteskipet Nostromo som er på vei tilbake til jorden med dyrebar frakt. Uventet blir mannskapet på syv vekket fra sin hypersøvn da et nødsignal plukkes opp fra en øde planet. De er pliktig til å undersøke signalet og avdekker en merkelig hesteskoformasjon. Grufulle oppdagelser fører til at skipet får sin åttende passasjer og mannskapet må kjempe en kamp på liv og død.
Sammen med Star Wars skulle Alien bane vei for uttrykket used future. I disse filmene var det tydelig slitasjebruk på romdrakter og fartøy, og man trodde at folk hadde levd lenge i framtiden. Å reise i verdensrommet ved hjelp av hypersøvn skulle bli vanlig på film og NASA skulle forske på konseptet. Den mest velkjente scenen i Alien er den hvor skapningen bryter ut av brystkassen til John Hurt. En skuespiller kan spille redd, men du kan ikke skape et genuint uttrykk av frykt, var Scotts mantra. Hendelsen ble holdt hemmelig for skuespillerne, og da monsteret sprang ut av Hurt, som lå skjult under en falsk overkropp, så fikk Scott fanget deres genuine reaksjoner på film.
Aliens
Alien ble en stor suksess og skapte en bølge av imitasjoner. En av disse var Roger Corman-produksjonen Galaxy of Terror (1981) hvor unge James Cameron jobbet som produksjonsdesigner.
Alien var en av hans favorittfilmer og han gjorde en såpass bra jobb at han ble forfremmet til second unit regissør. Mens Cameron ventet på at Arnold Schwarzenegger skulle bli klar til hans debutfilm The Terminator (1984), rakk han å skrive manus til Rambo: First Blood part II (1985) og førsteutkastet til
Aliens (1986) som var så interessant at produsentene ønsket ham som regissør.
Jeg tror jeg har sett Aliens flere ganger enn Alien. Først utallige ganger på VHS, deretter på en ny måte da filmen ble sluppet i en to og en halve time lengre special edition på DVD i 1999. Siden har det kommet en rekke samlebokser før den nå er sluppet i 4K + Blu-ray. Både kinoversjonen og den lengre special edition er remastret på nytt. Ingen George Lucas-endringer av gamle spesialeffekter har funnet sted og det er heller intet nytt bonusmateriale. Men på den andre siden fremstår den nye versjonen av Aliens unektelig ut som noen i dag har laget en slags retroinspirert film. Preg av slitasje og tidens tann er forsvunnet. Det ser flott ut, selv om noen har vært en del klager på for mye Digital noise reduction (DNR).
Ridley Scott om da James Cameron erstattet ham: «Jeg ble forbanna» – CINEMA
Det har gått 57 år siden Ripley og hennes mannskap undersøkte nødsignalene. Mens Ripley har ligget i hypersøvn har den samme planeten blitt terraformet og kolonisert av rundt 70 familier. Nå har kontakten med disse opphørt og en redningsaksjon med koloniale marinejegere og Ripley som rådgiver, blir sendt for å undersøke kolonien. Cameron ga Ripley et fornavn og en bakgrunnshistorie med en datter. Dette ga karakteren en nødvendig drivkraft da hennes beskyttelse- og morsinstinkt vekkes i møte med jenta Newt, samt kampen mot dronningen i filmens finale.
Aliens er ikke like raffinert og stilsikker som Scotts skrekkfilm, og var mer et produkt av 1980-tallet hvor action, eksplosjoner og tøffe replikker var hovedingrediensene. Mens våpen var fraværende i første film, tilføyde Cameron teknologi, koloniale marinejegere og mekaniske innretninger. Cameron elsket krigsfilmer generelt og ønsket å lage en slags Vietnamkrigsfilm i verdensrommet. Cameron innførte selskapet Wayland-Yutani og dets mål om å utvikle vesenets egenskaper til et våpen. Den militære jakten på “insekter” og den store finalen med en exoskeletaldrakt var Inspirert av Robert A. Heinleins roman «Starship Troopers» fra 1959. Aliens befestet seg som en av de store actionfilmene på 1980-tallet, vant to av syv Oscar-nominasjoner og alt lå til rette for nok en oppfølger.
Aliens 3
Etter to suksesser ønsket både publikum og studioet 20th Century Fox en tredje film.
Ti manusforfattere jobbet med ulike utkast og rett fra Die Hard 2 (1990) kom Renny Harlin med en idé om å legge handlingen til vesenets planet. Det kostbare prosjektet ble derimot skrinlagt og newzealandske Vincent Ward presenterte en annen idé om at Ripleys livbåt krasjer på en menneskeskapt planet styrt av munker som hadde tatt avstand fra all form for teknologi og bodde i en slags middelaldersk tilværelse. Prosjektet fikk grønt lys og en lanseringsdato ble satt, men rett før innspillingsstart fikk produsentene kalde føtter da Ward ikke maktet å få alle detaljer på plass. De trengte en erstatter.
Ripley (Sigourney Weaver) er eneste overlevende da en livbåt krasjlander på Fiorina 161, en nådeløs planet befolket av nå nyreligiøse drapsmenn og voldtektsmenn. De var tidligere fanger på planetens fengsel for særlig farlige forbrytere. Ripleys frykt for at en Alien skal ha fulgt med ombord viser seg å være velbegrunnet og hun må lede mennene i en ny kamp mot det nådeløse vesenet. Og ikke minst skal hun oppdage den grufulle sannheten som forbinder Alien til henne selv.
4K+Blu-ray: «True Lies» – Nyoppusset til sitt 30 års jubileum – CINEMA
En som var på alle studioenes radar på denne tiden var David Fincher. Han var stor tilhenger av Alien og ventet på riktig tidspunkt og prosjekt som sin spillefilmdebut. I samråd med produsentene gikk han tilbake til det enkle premisset med kun en Alien. Begge de to foregående filmene introduserte monsteret først etter en time og spenningskurven i Alien 3 (1992) ble forstyrret da det dukker opp allerede etter 10 minutter. Alien 3 var en mer voksen, mørkere og slemmere film enn sine forgjengere. I franchisesammenheng er regien spennende og visuelt presenteres den i en sepiatonet farge. Fire år før Ridley Scott gjorde det samme med Demi More i G.I. Jane (1997) barberes Ripleys hode og Sigourney Weaver blir i tillegg til actionstjerne også et feministisk ikon.
Settingen er en skitten, dyster og industriell straffekoloni styrt av Wayland-Yutani. Også i denne filmen er deres våpenavdeling ute etter monsteret og det føles derfor litt repeterende. På innovativt vis er derimot planeten fri for våpen eller moderne teknologi og kampene må derfor løses på annet kreativt vis. Fincher måtte kjempe med nebb og klør mot de dresskledde sjefene for å få gjennomført sin visjon. Et uvanlig stramt tidspress grunnet allerede annonsert lanseringsdato og et manus som daglig måtte bearbeides førte til at visjonen ble noe amputert. Filmen kostet 56 millioner dollar og spilte inn tre ganger det den kostet å lage. Mottagelsen var negativ både fra kritikere og publikum og dette kunne blitt Ripley og franchisens svanesang. Sett under en helhet kan vi konkludere med at dette er hans svakeste film.
Alien: Oppstandelsen
Fox syntes at franchisen var for god til å gi slipp på og Joss Whedon ble bedt om å skrive et manus.
Whedons første idé var å fortelle en historie om en klonet utgave av Newt som i tenårene hadde likhetstrekk til hans Buffy-karakter. Fox sitt krav om å inkludere Ripley førte til at filmen tok utgangspunkt i at forskere har klart å klone Ripley og separert alien-skikkelsen. Igjen skal dets egenskaper utvikles til militært formål, men det flykter fra fangenskap. Inn kommer leiesoldater med en last levende mennesker som skal brukes til å avle frem alien-skapninger.
Flere regissører ble spurt om å gjøre filmen, deriblant Danny Boyle, men uventet gikk jobben til franskmannen Jean-Pierre Jeunet som gjennom en unik stil hadde markert seg med Delicatessen (1991) og De fortapte barnas By (1995). Han oppdaterte manus med sine egne særtrekk og ga, i sterk kontrast til forrige film, franchisen en mer leken stil og tone.
Der Fincher gikk for enkle premisser med et monster gikk Alien: Oppstandelsen (1997) for flertallige. Produksjonen befant seg tidsmessig i starten av nye dataskapte spesialeffekter, og visuelt lå monsteret i nært slektskap med velociraptorene man hadde sett i Jurassic Park (1993). Filmen hadde stilmessig et europeisk uttrykk og amerikanske kritikere og publikum var lunkne i mottagelsen. Internasjonalt ble den en større suksess. Slik som dronningen i Aliens ble det også denne gangen introdusert et nytt monster. Denne gangen fikk vi en slags nyfødt skapning som lå i grenselandet mellom Alien- og menneske DNA.
Whedons mange opprinnelige avslutninger til Alien 4 ender med at Ripley og mannskap krasjlander på jorden og må kjempe en episk kamp mot det nyfødte monsteret. Grunnet høye kostnader ble alle avslutningene avvist og kampen foregikk, slik som i sluttresultatet, om bord i romskipet. Whedon jobbet også med en mulig femtefilm hvor Ripley endelig skulle komme tilbake til jorden. Også James Cameron og Ridley Scott, henholdsvis som produsent og regissør, samarbeidet om en femtefilm som skulle finne sted på jorden. Men planen ble kansellert da de mente at franchisen ville bli utvannet med det igangsatte konseptet Alien vs Predator (2004).
Prometheus
Etter suksessen til Alien på slutten av 1970-tallet uttalte Ridley Scott at han ønsket å ta med publikum til Alien-vesenets hjemplanet. Han ønsket å forklare hva de var, hvor de kom fra og ikke minst hva som var bakgrunnen til den gigantiske piloten vi ser inne i hesteskoskipet. Noen av idéene han utarbeidet med Cameron skulle bli til forhistorien Alien: Engineers. Historien var i starten nært knyttet til Alien-universet, men direkte referanser til xenomorphene ble tonet ned i tråd med at produsentene ønsket at filmen kunne stå på egne ben og ha sin egen mytologi. Prosjektet ble hvert til Prometheus, og hvis man ser filmen i lys av de tidligere Alien-filmene, fremstår Prometheus som en utmerket forhistorie til det hele.
Året er 2093 og mannskapet ombord forskningsfartøyet Prometheus blir vekket fra cryosøvn da de nærmer seg planet LV223. En gruppe forskere har oppdaget en ledetråd til menneskets opprinnelse på jorden, og ekspedisjonen som er finansiert av Wayland Industries har som mål å finne skaperne som lagde mennesket. De undersøker en merkelig formasjon og snart har en katalysator av uheldige hendelser blitt satt i gang. På kryptisk vis forklares bakgrunnen til piloten i hesteskoskipet. Filosofiske spørsmål om hvor mennesket kommer fra blir besvart og vi introduseres til en ny type xenomorph.
Ridley skotter på egen sjanger – CINEMA
Det tok Ridley Scott over 30 år å vende tilbake til sitt Alien-univers med Prometheus. Men kritikken mot Prometheus var sterkere enn hva Scott forventet. Det var en storslått film, men mange sammenlignet den mot Scotts egen Alien. For riktignok var jo dette en frittstående film på utsiden av Alien-franchisen. På den ene siden var det søken etter store eksistensielle spørsmål. På den andre siden var det blockbuster-kamper mot alien-monster. Etter et slags sidespor dukket det opp ideer til en femtefilm i Alien-serien.
Etter å ha laget Chappie (2015) med Sigourney Weaver, lanserte regissør Neil Blomkamp sine idéer om en femte Alien-film. Publikum elsket det, og Weaver sa hun ville spille Ripley om Blomkamp fikk regissere. Dette skulle bli en direkte oppfølger til Aliens, og som i liten grad tok hensyn til hendelsene i tredje og fjerde film. Endelig skulle Ripley få en verdig avslutning. Jenta Newt som ble Ripleys adoptivdatter er nå en voksen kvinne og planen var at hun skulle bli franchisens nye stjerne. Uventet kom nyheten om at 20th Century Fox på ordre fra Ridley Scott satte prosjektet på vent. Selv om det hypotetisk hadde det vært svært interessant om det vekselsvis kom en slags forhistoriefilm og en oppfølger, ønsket ikke Scott at andre Alien-filmer skulle forstyrret hans pågående prosjekt.
Alien Covenant
I Alien: Covenant, den første i en ny trilogi, kom enda flere svar på hvor vesenene kom fra. Alien: Covenant (2017) skulle tette igjen hullene mellom Prometheus og Alien og skulle gi flere svar på det publikum hadde lurt på i mange tiår.
Prometheus og Covenant er inspirert av Ridley Scotts personlige oppfatninger om hvor vi kommer fra: «Vi er ikke bare et tilfeldig biologisk uhell. For at du og jeg skal sitte her nå ville det tatt naturen en trillion tilfeldige, men korrekte beslutninger, noe som selvsagt er latterlig. Jeg tror noen beslutninger har blitt tatt. Jeg tror på en høyere makt, hvis vi ønsker å kalle det gud, så er det gud», uttalte Scott da filmen ble lansert.
Som en forsmak på Alien: Covenant ble prologen Alien: Covenant — Prologue: Last Supper sluppet som en del av markedsføringen. Kortfilmen var regissert av Ridleys sønn Luke og introduserer mannskapet på koloniseringsskipet Covenant. Om bord møter vi en rekke par som utgjør den første store koloniseringsekspedisjonen og som skal terraforme en fjern planet og danne grunnlaget for en ny bosetning. Jess Franco er kapteinen på skipet mens Danny McBride er moromannen Tennesse. I tillegg møter vi androiden Walter, identisk til Michael Fassbenders David i Prometheus, og den unge kvinnen Daniels spilt av Katherine Waterston.
«Alien: Covenant» -tilbake til fremtiden – CINEMA
Vi har reist tilbake i tid, vi befinner oss altså før Alien, og dermed er universets teknologi mindre avansert enn i Alien. I kinofilmen Alien: Covenant har det gått ti år siden hendelsene til Prometheus-ekspedisjonen. Det nye koloniseringsskipet Covenant er på vei til det de tror er et uoppdaget paradis fjernt ut i galaksen. Ved ankomst finner de uventet en hveteåker og hesteskoskipet som vi kjenner fra tidligere filmer, også denne gangen er det fullt av Alien-egg.
I en tid med manustørke, relanseringer og nyinnspillinger av gamle konsepter, var Alien: Covenant med sitt Gigerske design full av hesteskoskip, Alien-egg, face huggers og xenomorpher en frisk inngang for et nytt ungt publikum. Alien: Covenant går for det storslagne til Prometheus samtidig som den finner tilbake til det grøssende fra første film. Mens Prometheus så vidt skrapet på overflaten om hva xenomorphene var, handler det om å finne ut hvem som designet Alien-vesenet og hvorfor. Under innspilling av Alien: Covenant skrev Scott et oppfølgermanus til det som skulle bli en ny trilogi. Slik gikk det ikke, Alien: Romulus er skrevet og regissert av Fede Alvarez.
Alien: Romulus har premiere på kino 14. august.