Forrige gang jeg møtte dokumentarfilmskaper Håvard Bustnes, var i forbindelse med Trond Giske – Makta rår (2021). Den filmen ble nok ikke helt som Giske hadde håpet, og det har heller ikke gått knirkefritt med Bustnes’ nyeste film, Geronimos tapte stamme. Avsporingene underveis var mange.

– Nå har jo Giske funnet sin stamme i Nidaros. Var det da naturlig for deg å dra til Amerika for å finne Geronimos tapte stamme?

– Haha, ja, nei… Faktisk begynte dette prosjektet lenge før Trond Giske fikk makt i Nidaros. Det startet for over sju år siden. Det har vært en utrolig rar og lang prosess. Det hele begynte som en ganske naiv idé, en slags guttedrøm, om å følge i fotsporene til Helge Ingstad. Egentlig var det manusforfatteren Lars K. Andersen som sto bak ideen – han skrev blant annet også manuset til den danske krigsfilmen Flammen og Sitronen.

Et møte i København

Lars har vært involvert som manuskonsulent i flere filmer, inkludert Giske-filmen. Jeg møtte ham i København under Dox Filmfestival, og da sa han: «Håvard, jeg har drømt om å følge i Helge Ingstads fotspor og finne den tapte apache-stammen som Ingstad lette etter i 1938.»

– Det hørtes ut som et spennende prosjekt?

– Ja, jeg tenkte: «Dette er litt rart, men kanskje det kan bli en film?» Ideer starter jo ofte slik, og siden det er en dokumentarfilm, vet man aldri helt hvor man ender. Vi trodde først at det skulle bli en slags road movie der vi fulgte i Helge Ingstads fotspor. Vi visste jo at vi ikke kom til å finne en tapt stamme, men «den tapte stammen» ble en slags «MacGuffin» – et mål som driver filmen, selv om det ikke nødvendigvis må oppnås. Det var likevel en måte å møte interessante mennesker på, og det gjorde vi også.

Helge Ingstad og Lynch-aktige følelser

– Filmen ble ikke helt som dere hadde tenkt?

– Nei, det ble en helt annen film enn det vi først hadde planlagt. Prosessen snudde mange ganger underveis.

– Var dere begge fascinert av Helge Ingstad?

– Nei, faktisk ikke for meg. Jeg hadde ikke lest mye av Ingstad og var ikke noen stor fan. Det interessante var at Lars, som er dansk, var så fascinert av ham. Dessuten er Lars en ganske visuell figur – han går rundt i kamelhårsfrakk, og jeg så raskt at det var noe filmatisk og visuelt med ham som ikke helt passet inn. Det ga prosjektet en merkelig, Lynch-aktig følelse.

– Litt David Lynch, litt Twin Peaks kanskje?

– Ja, med respekt – det var noe visuelt og litt surrealistisk over det hele. Jeg tenkte at dette virkelig kunne bli en kinofilm. Det skjedde også mange absurde ting underveis. En gang møtte vi en meksikansk etterretningsagent som påsto at han hadde funnet den tapte stammen, men at de absolutt ikke ville møte oss. Han advarte oss om at det ville være livsfarlig å oppsøke dem, fordi de var bevæpnet med AK-47.

– Ja, man tuller ikke med politiet i Mexico!

– Nei, absolutt ikke! Vi var i områder kontrollert av kartellene, og det var virkelig farlig å bevege seg der. Men det er også spektakulære steder, og jeg tror dette er en av de mest visuelt imponerende filmene jeg har laget.

Selvransakelse og kollaps

– Filmen har en absurd følelse, nesten litt som «Ambassadøren» av Mads Brügger?

– Ja, det er ikke en dårlig referanse. Jeg ser opp til Brügger, og prosjektet vårt hadde definitivt en absurd dimensjon. Spesielt da vi fikk beskjed om at det vi prøvde å gjøre – å finne den tapte stammen – var galt. Det førte til at vi måtte snu filmen, og den ble mer selvkritisk.

– Var det da dere møtte dere selv i døra, på en måte?

– Ja, det var det. Hele guttedrømmen kollapset, og vi innså at verden har forandret seg de siste sju årene. Vi kan ikke lenger dra ut på «oppdagelsesferder» på samme måte som før. Den tradisjonelle oppdagelsesreisen har fått mye kritikk, og det føltes plutselig veldig gammeldags å drive med noe sånt.

– Filmen handler også om interne konflikter i filmteamet?

– Ja, etter hvert gikk hele teamet hverandre på nervene, og det ble nesten en kamp mellom liv og død i noen situasjoner. Jeg vil ikke avsløre for mye, men Lars holdt på å dø. Det var ganske dramatisk.

Geronimos etterkommere

– Hva med Geronimos etterkommere, fikk dere kontakt med dem?

– Vi møtte en ung apache ved navn Pius, som er tippoldebarnet til Geronimo. Han ble en viktig del av filmen sammen med Lars. Pius så filmen sammen med oss i Finland, og da den var ferdig, sa han bare: «It’s a good movie.» Det var en stor lettelse.

– Filmen har fått mye oppmerksomhet. Hva har skjedd med dokumentarfilmens popularitet?

– Det har vært mange gode dokumentarfilmer de siste årene, både i Norge og internasjonalt. Folk ser dokumentarer fordi de er ekte, og det appellerer sterkt. Jeg tror folk ønsker å lære noe mens de blir underholdt. Dokumentarer kan være like spennende som fiksjon.

– Hvordan er forholdet ditt til Trond Giske etter «Makta rår»?

– Jeg har ikke hatt kontakt med ham på lenge, og jeg kommer ikke til å lage noen «Trond Giske 2.0». Det får noen andre ta seg av.

En rød tråd

Håvard Bustnes jobber nå med en ny dokumentar om vindkraftutbyggingen på Fosen. Han har fulgt utviklingen i noen år, og jeg skal fortsette å følge det fremover.

– Ser du en rød tråd mellom urfolkstemaene i filmene dine?

– Ja, det er definitivt en linje der. Fra apache-stammen i USA til samene i Norge. Jeg har alltid vært interessert i urfolk, og dette prosjektet om vindkraft er nært knyttet til oss som majoritetsbefolkning. Fosen er jo like ved Trondheim, der jeg bor.