– For oss er det alltid veldig vanskelig å vite hva som egentlig er sannhet, særlig når vi snakker om noe som skjedde for veldig lenge siden, sier John Andreas Andersen som bringer en ny dimensjon til krigsfilmen med Nr. 24 om motstandshelten Gunnar Sønsteby.

Det er ikke mer seks uker siden premieren på Quisling, filmen om den største svikeren i norsk historie hadde premiere. Da er det ikke mer enn rett og riktig at filmen om den største krigshelten, Gunnar Sønsteby, nå skal fylle kinosalene.

Krigshelter har tradisjonelt trukket stort publikum til norske kinoer;  Den 12. mann  om Jan Baalsrud er sett av 650 000 (2017). Den største suksessen er Max Manus (2008) med Aksel Hennie i hovedrollen som solgte imponerende 1,2 millioner billetter. I den filmen ble så vidt kjent med Gunnar Sønsteby. Nå er en hel film viet motstandsmannen i John Andreas Andersen regi og med med Sjur Vatne Brean i hovedrollen.

I filmen vever Andersen sammen Sønstebys historie fra krigens tid med nåtidens refleksjoner. Krigsfilmsjangeren ligger Andersen nær, selv om han er mest kjent for katastrofefilmen Skjelvet.

Sønsteby er Norges mest dekorerte krigshelt. Under krigen var han leder av Oslogjengen, Kompani Linges aksjonsgruppe i Oslo.  Andersens film er historien om hvordan en anonym revisorlærlingen fra Rjukan ble den største krigshelten Norge har hatt i moderne tid. Han blir rekruttert til illegalt arbeid av Max Manus, for så å ende som leder for Oslogjengen som gjennomførte utallige dristige sabotasjeaksjoner fram til freden kom 8. mai 1945.

Et tidsgrep som styrker relevansen

Med historiske konsulenter og Sønstebys nærmeste familie involvert har Andersen gått langt for å sikre filmens autentisitet, selv om det dramatiske tidvis tar føringen. Nå håper han at filmen vil gi dagens ungdom innsikt i de krevende valgene unge mennesker måtte ta for å beskytte sin frihet – valg som kanskje har fornyet relevans i en tid preget av global uro.

– Hvor viktig har det vært for deg å være tro mot den sanne historien?

– For oss er det alltid veldig vanskelig å vite hva som egentlig er sannhet, særlig når vi snakker om noe som skjedde for veldig lenge siden, sier John Andreas Andersen. – Men vi har hatt et prinsipp om å gjøre det riktig der vi kan. Samtidig er dette ingen dokumentarfilm, men en fiksjonsfilm. Derfor har vi også tatt noen dramatiske friheter – som å slå sammen to aksjoner eller flytte en karakter nærmere handlingen enn de egentlig ville vært.

Likevel har det vært bra for meg å ha med Petter Ringen Johannessen, som var Gunnar sin personlige assistent de siste tolv årene av hans liv. Petter, som kanskje vet mest om Gunnar, har vært tilgjengelig hele tiden. Jeg har kunnet spørre ham om alt, og han sitter også på Gunnars arkiv. Gunnar var en nøyaktig fyr som katalogiserte alt, så det har vært en måte å holde oss opp mot fakta på.

Autentisitet i sentrum

Gunnar Sønsteby jobbet som revisorassistent da Tyskland invaderte Norge i 1940. Inspirert av sin overordnede Philip Hansteen, sluttet han seg til de norske styrkene og deltok i kampene på Østlandet, men måtte trekke seg grunnet lungebetennelse.

Allerede samme år engasjerte Sønsteby seg i motstandsarbeid. I 1941 flyktet han til Sverige og samarbeidet med den britiske etterretningstjenesten SOE, men møtte utfordringer med å komme seg til England. Etter flere oppdrag vendte han tilbake til Oslo som britisk agent, med kodenavnet «Nr. 24».

I 1943 flyktet han til Sverige og reiste deretter til Storbritannia, hvor han ble innrullert i Kompani Linge. Samme år vendte han tilbake til Norge som aksjonssjef for Milorg og sabotasjegruppen Oslogjengen. Sønsteby var en beskjeden revisorassistent da andre verdenskrig startet. Ved krigens slutt var han nazistenes mest ettersøkte mann og er siden blitt Norges høyest dekorerte borger.

Nåtiden like viktig som historien

– Du gjør et interessant grep med tidsperspektivet i filmen. Hvorfor valgte du å gå frem og tilbake mellom nåtid og fortid?

– Det begynte da jeg gjorde research og så opptak fra Gunnars begravelse i Oslo domkirke. Da ble blant annet Kong Harald spurt om Gunnars betydning, og han nevnte at det Gunnar gjorde etter krigen kanskje var like viktig som det han gjorde under krigen. Det visste jeg lite om og ble veldig nysgjerrig, så jeg ønsket å skrive inn en nåtidshistorie. Dette ble enda viktigere da Russland igjen invaderte Ukraina i 2022, og jeg følte det kunne sette Gunnars historie i en kontekst som var relevant i dag.

Filmen åpner med at Gunnar Sønsteby og barndomsvennen Erling Solheim er på skitur før krigen i Rjukan-fjellene. Under krigen gikk de hver sin vei, og Erling Solheim ble likvidert av motstandsbevegelsen, mistenkt for å ha samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten.

I filmen er det en fiktiv etterkommer av Erling Solheim, som i filmen illustrerer hvordan konfliktene og etterdønningene av krig kan påvirke familier i generasjoner.

– Hva var tanken bak denne karakteren?

– Hun er faktisk den eneste fiksjonelle karakteren i filmen. Men Erling Solheim var en ekte person, og brevet han sendte hvor han tilbyr seg å være angiver, som nevnes i filmen, finnes fortsatt på Hjemmefrontmuseet. Vi hentet også inspirasjon fra mange timer med opptak av Gunnar på ulike foredrag. Han holdt rundt 900 foredrag på sine eldre dager, og mange spørsmål og svar vi har brukt i filmen, stammer fra dette.

Unge ansikter gir en ektefølt fremstilling

De som var med i motandsbevegelsen sammen med Gunnar Sønsteby var unge menn i begynnelsen av tjueårene. Derfor var det viktig for Andersen å samle unge skuespillere i rollene rundt Sjur Vatne Brean som har rollen som den unge Sønsteby. Han ble valgt for sin evne til å formidle Sønstebys karakter og har i tillegg en slående liket i utseende.

– Jeg ønsket skuespillere som var i riktig alder; Gunnar var 22 år da krigen kom til Norge. De unge ansiktene i Oslo-gjengen er viktige for å fortelle denne historien om vanskelige valg som måtte tas av veldig unge mennesker.

Nr. 24 er delvis spilt inn digitalt og delvis på god gammeldags 35 mm film.
– Hvorfor valgte du dette grepet?

– Vi ville ha en teksturforskjell mellom krigshistorien og nåtidshistorien. Krigsdelen er filmet på 35 mm, mens nåtiden er filmet med moderne kameraer. Både Pål og jeg er glad i å filme på film og ønsket å få frem den unike bilde-følelsen det gir.

– Tror du filmen kan ha en spesiell relevans for dagens ungdom, spesielt med tanke på Ukraina?

– Jeg håper det. Jeg tror skoleungdom kan ha interesse av å se filmen, og vi har allerede sett mye interesse. Når Zelensky sier at viljen til å kjempe er det viktigste, minner det meg om noe Gunnar kunne sagt. Hvis man vil bevare landet sitt, må man faktisk gjøre noe.

– Jeg håper at folk får en god kinoopplevelse. Det ville vært en bjørnetjeneste mot Gunnar å lage en kjedelig film. Men jeg håper også at filmen vekker tanker om de vanskelige valgene unge mennesker må ta i krig. Det er en ballast jeg håper publikum bærer med seg.