Regidebuten til Louise Courvoisier forteller en stillferdig og vakker historie om tap, søskenbånd og jakten på tilhørighet – alt i en landsby der melk og minner flyter fritt.
Et ansvar han ikke ba om
Totone, spilt av nykommeren Paul Faveau, er impulsiv og sint når vi møter ham. Etter morens død står han alene med ansvaret for lillesøsteren Claire. Faren er fraværende – emosjonelt og fysisk – og Totone presses inn i en voksenrolle han ikke er forberedt på når faren forulykker. Det er en overgang som føles både urettferdig og uunngåelig, og Courvoisier lar oss kjenne på den vekten, uten å overforklare.
Historien dreier seg overraskende nok rundt en lokal konkurranse: 30 000 euro til den beste Comté-osten. Det er dette som gir Totone håp – ikke bare om økonomisk overlevelse, men om å gjenopprette forbindelsen med familien. Meieriarbeidet fungerer som en rød tråd, en arv etter faren, som sakte flettes inn i Totones identitet.
Kameraet som ser og forstår
Visuelt glir mellom karakterene, lar scenene puste og forsterker følelsen av tid som står stille. Samtidig holder Courvoisier på et intimt blikk – særlig i scener mellom Totone og Claire – som gjør at vi tror på relasjonen deres. Léa Barthelemy bringer varme og dybde til rollen som lillesøsteren, og samspillet med Faveau er hjerteskjærende troverdig.
Faveau bærer mye av filmen på sine skuldre. Hans tolkning av en tenåring som prøver å balansere sorg, ansvar og en gryende seksualitet, er imponerende nyansert. Overgangen fra frustrert ungdom til omsorgsfull bror skjer ikke i ett sprang – den slipes sakte fram, med feiltrinn og selvransakelse.
Ikke uten svakheter – men full av lovende instinkt
Likevel har filmen noen svakheter. Den følger til dels en velkjent oppskrift – ungdom som søker økonomisk og personlig redning i et system som ikke er laget for dem. Det gir visse assosiasjoner til amerikanske oppvekstdramaer. Men der mange slike filmer faller i melodrama, velger Den grønne dalen det nedtonede og ettertenksomme.
Courvoisiers største styrke ligger i regigrepet. Hun kombinerer lange, observerende tagninger med uventede, intime øyeblikk. Som debutfilm er Den grønne dalen et modent og respektfullt portrett av tap og tilhørighet. Den unngår lettvinte løsninger og våger å være langsom.
Courvoisiers debutfilm tar ungdommens kaos på alvor – uten å miste varmen.Den har et nærvær og en nøkternhet som sjelden ses i dagens kinolandskap.