«First Cow» - glitrende indie-perle fra pionertiden
6Total vurdering

Kelly Reichardts First Cow er en dempet, forførende og sjeldent finstemt fortelling om vennskap og entreprenørskap fra nybyggertidens USA.

Amerikanske Kelly Reichardts glitrende indie-perle First Cow begynner med en noe gåtefull prolog fra dagens Oregon (som etter hvert vil gi fullstendig mening). Etter dette tar filmen oss tilbake til samme sted på 1820-tallet, der den forteller om to menn som utvikler både et vennskap og et ikke helt risikofritt foretak under det pågående gullrushet.

Freidige forretninger

«Cookie» Figowitz (John Magaro) er en kokk som med sitt stillfarne og vennligsinnede lynne ikke passer særlig godt inn i laget av hardbarkede pelsjegere han arbeider for. Ute i villmarken redder han en naken og utsultet kineser (Orion Lee) på flukt fra en gruppe russere, ved å gi ham mat, klær og ly.

Når de to litt senere møtes igjen, kombinerer de Figowitz’ evner som baker med King-Lus evner til å tenke forretning, og starter salg av bakverk på den provisoriske handelsstasjonen for de mange lykkejegerne i det nye landet. For å bruke en floskel som strengt tatt føles passende, selger det som varmt hvetebrød.

First Cow (2019) 122min | Drama, Western | 10 July 2020 (USA) Summary: A skilled cook has traveled west and joined a group of fur trappers in Oregon, though he only finds true connection with a Chinese immigrant also seeking his fortune. Soon the two collaborate on a successful business.
Countries: USALanguages: English

Utfordringen er imidlertid at produktet de tilbyr er avhengig av melk de stjeler i nattens mørke fra den eneste kua i området, som tilhører den mektige britiske forvalteren (Toby Jones). Og om noen skulle begynne å tenke nøyere gjennom ingrediensene i bakervarene, er det følgelig ikke vanskelig å fastslå hvor melken må komme fra.

Varm, men usentimental

Pionertiden i USA har avstedkommet en rekke fascinerende fortellinger, og sågar en egen filmsjanger. Men i den grad First Cow kan anses som en western, er den en annerledes og original sådan.

Dette er en lun og lavmælt film med et rolig tempo, som ikke desto mindre er svært kløktig fortalt. Reichardt (Meek’s Cutoff, Certain Women) formidler historien med et presist filmspråk, også dette lavmælt og aldri prangende, som lar både karakterdramaet, naturen og de mange detaljene få akkurat den plassen de behøver.

First Cow var et klart høydepunkt under fjorårets filmfestival i Berlin, muligens den aller beste filmen på hele programmet.

Manuset er skrevet av regissøren selv sammen med Jonathan Raymond, basert på sistnevntes roman. Filmen er forbilledlig usentimental, men til tross for at den også formmessig inntar en viss distanse, føles den aldri kjølig. Tvert imot er filmen preget av en påtakelig kjærlighet til sine sentrale karakterer. Og selv om den neppe kan klassifiseres som en komedie, rommer fortellingen mye humor.

Store sjanser

First Cow er en fortelling om kapitalisme og entreprenørskap i et samfunn som ikke helt har tatt form. Det som skulle bli den amerikanske drømmen er her både nedstrippet og rå, da det i stor grad også dreier seg om ren overlevelse. Filmen er ikke nødvendigvis en sviende kritikk av kapitalismen i seg selv, men snarere en fabel om å tenke stort og å ta tilsvarende store sjanser. Og om å ta for store sjanser, enten av hybris eller nødvendighet.

Aller mest handler det imidlertid om vennskap, ypperlig gestaltet av hovedrolleinnehaverne Magaro og Lee, og framhevet allerede i et innledende sitat av William Blake.

First Cow var et klart høydepunkt under fjorårets filmfestival i Berlin, muligens den aller beste filmen på hele programmet. Derfor var det skuffende at den ikke ble belønnet med noen priser på festivalen – og desto mer gledelig at den nå har funnet veien til norsk kinodistribusjon.

Med First Cow har Reichardt laget en dempet, finstemt og overraskende rik film, som – for å runde av med enda en passende floskel – virkelig fortjener betegnelsen edel enkelhet.

Delta i diskusjonen