Er miniserien bare en forlengelse av filmen eller byr den på noe vesentlig mer? Og hvilken versjon bør man se av de to?  

Spillefilmen Quislings siste dager er sett av over 180.000 på kino og en halv million så miniserien Quisling på TV2. Langt flere har altså sett miniserien enn spillefilmen som nylig ble utgitt på 4K, Blu-ray og DVD. Mange av de som har sett den ene versjonen lurer på om det er noe å hente i den andre varianten. Og ikke minst, hvilken variant bør man se hvis man ikke har sett noen av dem?

Etter først å ha fått 350.000 kroner til utvikling fikk filmprosjektet 18 millioner kroner i produksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt (NFI). Totalbudsjettet for filmen ble anslått å ligge på rundt 50 millioner kroner og dermed har nok miniserien vært med på å finansiere spillefilmen. Etter endt kinolansering ble Krigsseileren (2022) utvidet til tre episoder og solgt inn til Netflix i 2023. Miniserien Quisling var til sammenligning laget på oppdrag for TV2 og intensjonen om to parallelle varianter av historien eksisterte fra starten av.

Nytt kildemateriale

Regissør Erik Poppe hadde prøvd å utforske skikkelsen Vidkun Quisling helt tilbake i 2003, men han fant aldri den riktige knaggen å henge historien på. Løsningen kom i form av et nyoppdaget kildemateriale. Dagbøkene til presten Peder Olsen som hadde fungert som Quislings sjelesørger hadde blitt holdt hemmelig i familiens eie i mange tiår. Via barnebarnet Håkon Høydal som utga materialet i boken «Kruttårnet», havnet de i hendene til Poppe. Sjelesørgerens kryptiske notater ble tydet i samarbeid med teologer og ga ny innsikt til gåten Quisling. Også dagbøkene til Peders kone Heidi skulle gi nytt perspektiv på Quislings tankesett.

Terrorangrepene 22. juli 2011 og demokrati under press i Europa skapte nye grunner til å lage filmen. Poppe kontaktet Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen for å få skrevet historien og utarbeide et manus. De to manusforfatterne hadde allerede samarbeidet med Poppe på to tidligere prosjekter, deriblant Utøya 22. juli (2018). Nå skulle det handle om en annen sviker og et tidligere nasjonalt traume. Var Quisling ideologisk overbevist eller forsto han at han gikk over noen moralske grenser? Nytt kildemateriale handlet om en mann med tvil og anger. I sentrum står møtet mellom fascisten Quisling og humanisten Olsen som spør om han kan ha tatt feil i sin store livsoppgave?

Ikke interesse av krigsfilm

Det er velkjent at regissør Poppe ikke er spesielt opptatt av eller interessert i krigsfilmer da han synes de aller fleste filmer om krigen gjentar seg selv. Poppe har også sagt at Quisling ikke er en krigsfilm. Innledningsvis stadfester filmen at Quisling holder sin siste radiotale 5. mai 1945, to dager før okkupasjonsstyrken kapitulerer. I overgangsfasen fra krigstid til fredstid utgjør krigen etter hvert kun bakteppe til historien. Ergo er det ikke en krigsfilm, men en film om krigsoppgjøret. I hans tidligere film Kongens nei fra 2016 var kongens motstand mot Quisling sentralt. Og på mange måter fungerer Quislings siste dager som en slags fortsettelsesfilm.

Norge, mai 1945. Hitler er død og krigen er inne i sin sluttfase. Tyskerne overgir seg, det er fred og det norske folket jubler. På motsatt vis oppstår det nervøsitet hos ministerpresident Vidkun Quisling (Gard B. Eidsvold) og hans krets. For Quisling er spørsmålet om han skal overgi seg fredelig eller gi motstand. Han har 30.000 menn under sin kommando. Det er en anspent situasjon og Quisling er desperat i frykt for hva som vil skje. Gradvis innser han at hans rolle som landssjef er over og melder seg hos politiet. Her blir han arrestert, men mot sin store forundring blir han behandlet som en forbryter.

Ikke gjort noe galt

Quisling eskorteres til et skogsområde hvor han bevitner utgravingen av massegraver på Trandum. Han skal med egne øyne se konsekvensene av sine handlinger. Resten av tiden tilbringer han tiden i en celle i påvente av sin rettsak. Samtidig blir Peder Olsen (Anders Danielsen Lie) tilkalt av biskopen. Fordomsfrie Olsen er sterk i troen og blir derfor spurt om han kan være Quislings sjelesørger. Han oppsøker Quisling på cellen hvor han ønsker å hjelpe ham til erkjennelse, men Quisling har ingenting å angre. Han har jo ikke gjort noe galt.

Hans erkjennelse kan være begynnelsen på forsoning, sier biskopen. Historiens essens er hvordan et bekjentskap gradvis dannes mellom Quisling og hans sjelesørger Peder Olsen. Forsoning og ydmykhet er det Olsen etterspør hos Quisling.  Gradvis skal en fortrolighet oppstå mellom de to. Olsen er en godhjertet optimist, tidvis naiv og som ikke dømmer. Hans kone Heidi (Lisa Loven Kongsli) er av mer pessimistisk natur. Han var en av oss som ønsket fienden velkommen, sier hun der hun uttrykker det norske folkets følelse.

Stilles til ansvar

Det handler om svik, anger og rettferdighet. Han skal stilles til ansvar for det han har gjort og erkjenne sine feil. Gjennom politiet blir vi kjent med Quislings fortid og ugjerninger. Gjennom Olsen prøver vi å forstå motivet bak disse ugjerningene. Og om han angrer og eventuelt har noen mulighet til å få tilgivelse? I miniserien er de fortrolige samtalene mellom Olsen og Quisling på cellen flere, lengre og mer utbrodert. De er ikke et psykologisk maktspill, men har mer art av å være nysgjerrige samtaler. Fra Quislings side fortvilelse og frustrasjon over ikke å bli forstått. Parallelt inviteres vi inn i forholdet mellom Quisling og hans russiske kone Maria Pasek (Lisa Carlehed) som elsker, støtter og styrer sin mann.

Den svenske filmfotografen Jonas Alarik Kamera går tett på hovedkarakterene og lar de få snakke uavbrutt gjennom lange sekvenser. Kameraet er nesten statisk der det ofte bare bruker fokus til å veksle mellom karakterene. For å illustrere det autentiske, at det faktisk var slik det utspilte seg i 1945, bruker spillefilmen arkivklipp, men kun i et tilfelle. Miniserien derimot bruker dette grepet i langt større og gjentagende grad. Disse arkivopptakene i svart-hvitt fungerer som bevis på at filmskaperne har gjenskapt historien så autentisk som mulig. Samtidig bryter de litt med rytme og flyt, og kan forstyrre opplevelse og innlevelse.

Ulik klipp og musikk

Quislings siste dager har en spilletid på 2 t 26 min mens seriens fem episoder har totalt spilletid på 4 t 7 min. Spillefilmen følger klassisk oppbygning fra Quislings siste tale til etterspillet av rettssaken. Miniserien følger i større grad birollene og deres hverdagsliv som har blitt kraftig klippet ned i filmen. Historien er redigert på ulikt vis, filmen av Einar Egeland og serien av Sverrir Kristjánsson. Derfor har de ulik rytme og stil. De to klipperne bruker ulike utsnitt av samme scener selv om historien som fortelles er noenlunde den samme.

Også lydbildet er annerledes i de to versjonene. Seriens musikk er skapt av Bugge Wesseltoft og Roy Westad mens filmen har musikk av Jonas Colstrup. Den danske komponisten Colstrup har laget mørk og dramatisk filmmusikk av klassisk art. Det er tilgjengelig i sin helhet på strømmetjenester som Spotify. Miniseriens musikk er mer leken og episodene begynner og avsluttes med en fengende kjenningslåt som i stil riktignok bryter med tidsperioden.

Krigsoppgjøret

Før man kan starte gjenoppreisingen av nasjonen må det gjennomføres et rettslig oppgjør med landssvikerne. I krigsfilmsammenheng er dette oftest illustrert med skamklipping av tyskervennlige kvinner eller rask henrettelse av medløpere kort tid etter frigjøring. Oppskriftsmessig blir først en kvinne skamklipt før det storpolitiske dramaet med rettssaken begynner. Og som filmsjanger inntar historien etter hvert rettssalsdramaets form. Han er tiltalt for svik og forræderi, men Quisling bedyrer at hans livsoppgave var å beskytte nasjonen mot bolsjevismen. Han insisterer på at han var deres redningsmann som sørget for at det ikke ble et blodbad i Norge etter at alle maktfolkene flyktet. Nå risikerer han dødsstraff og han bør satse på galskap som forsvar, antyder hans forsvarer Henrik Bergh.

Oppgjøret med krigsforbryterne på film er ofte presentert som et tilbakeskuende rettssalsdrama. Fra sjangerdefinerende Dommen i Nürnberg (Judgment at Nuremberg, 1961), via The Reader (2008) og The Collini Case (Der Fall Collini, 2019) til de mange filmene om Eichmann-rettssaken i 1961 der vitnesbyrd fra overlevende skulle bli påtalemyndighetenes fremste våpen. Også i Quisling skal nettopp vitneskildringen til en overlevende illustrere konsekvensene av Quislings handlinger. Det går ikke bare inn på Quisling, men sår også tvil om skyld hos ekteparet Olsen.

Deportering av jødene

Temaet deportasjon av de norske jødene har en større tyngde i spillefilmen enn i miniserien. Overlevende Leo Eitinger forteller i sin vitneforklaring om hvordan han ble deportert og sendt til Auschwitz. Her bevitnet han fatale ugjerninger og kan avsløre at kun et knippe av de nærmere tusen deporterte nordmennene har kommet tilbake til Norge. Han påpeker at Quisling, som selv hadde besøkt arbeidsleirer i Polen, hadde kunnskap om dette da han omtalte deportasjonen i en tale i Trondheim. I denne vitneforklaringen veksles det stadig til samme tema diskutert mellom Quisling og Olsen i luftegården på Akershus festning.

Likedan er det også klippet inn en tematisk relatert scene med Peder og Heidi. Ekteparet skjulte det jødiske ekteparet Abrahamsen i sitt hjem, og de har stor anger og kvaler for et valg de gjorde. Tema jødedeportasjon blir et langt bedre utbrodert og mer sammenhengende parti i spillefilmen. Det er mer kompakt og konsentrert, og budskapet får mer tyngde. I filmen blir dette et av de større temaene mens det i serien forsvinner litt i en parallellhistorie og underliggende tråd om tapet av et barn.

Kraftprestasjon

Gard B. Eidsvold er sønn av en motstandsmann som selv opplevde brutal tortur under krigen. I disse to prosjektene leverer Eidsvold sin store karriereprestasjon der det veksles fra intense nærbilder til usammenhengende argumentasjon. Quislings stadige raseriutbrudd kan minne om en noe mildere varianter av Bruno Gantz´ intense utbrudd i Der Untergang – Det tredje rikets siste dager (2004). Filmen som i stor grad igangsatte den moderne og stadig pågående bølgen av norske krigsfilmer. Etter Max Manus (2008) tok det ytterligere tolv filmer om andre verdenskrig før tiden var moden nok til et krigsoppgjør med svikeren Quisling. Som en 20 år yngre navnebror heter Poppes spillefilm treffende nok Quislings siste dager.

Under rettsaken kommer vi stadig mer under huden på Quisling. Presten, som er filmens balanserte rolle, er åpen til siste slutt og gir seg ikke før han har kommet til bunns i gåten og mysteriet Quisling. De har teologiske samtaler om kristendommens verdier og filosofiske betraktninger. Gradvis skal presten komme nærmere et svar på hvorvidt Quisling er et guds barn som alle andre eller bare ond.

Fargegradering

For at et en moderne film virkelig skal oppleves å gjenfortelle en historie fra 1945 må den ha riktig fargekoloritt. Krigsfilmer som er filmet i hardt dagslys og som ikke er riktig fargegradert klarer aldri å fremstå som noen god tidskapsel. Quislings siste dager har riktig tidskoloritt, flotte kulisser, kostymer og byr på en god gjengivelse av Oslo etter frigjøringen. Det aller viktigste med denne typen film er riktig fargegradering i post production som gir et korrekt filmatisk uttrykk. Mens filmen har et merkbart grønnskjær oppleves miniserien mer behagelig med sitt gulskjær.

De aller mest merkbare skilnadene mellom serien og filmen er ellers forlengede samtaler på cellen, Quislings medisinske undersøkelser samt en epilog om Quislings kone som ikke er med i spillefilmen.

Hvilken versjon bør man se?

Det er to ulike varianter med forskjellig stil og tone. Spillefilmen forteller historien på en god og mer kompakt måte uten sidespor. I miniserien kommer vi mer under huden på Quisling. I filmen klarer vi ikke å sympatisere med ham i like stor grad slik Peder Olsen gjør i miniserien. Seriens form og lengde tillater at Quisling får forklart seg bedre og slik får vi mer empati med ham og lar oss forføre av hans ideologi og tanker. En veldig amper og hevnlysten vakt utsetter han stadig for et plagsomt sterkt lys som tærer på psyken. Dette elementet av ubehag på cellen er nesten fraværende i spillefilmen.

Ved at Quisling utsettes for en ubehagelig medisinsk undersøkelse skapes ytterligere sympati. Det er nesten så filmskaperne har en intensjon om å skape forståelse og sympati for Quisling i miniserien mens han i filmen fremstilles som en ubehagelig krigsforbryter og hvor målet er at han skal få sin straff.

Epilog

I miniserien spiller Maria en langt mer sentral rolle enn i filmen. Innledningsvis skildres hun som en usikker suicidal person som ikke ser noen framtid etter den tyske kapitulasjonen. Gradvis skal hun tre frem som en sterk kvinne. Hun støtter og kommanderer sin mann om å ikke vise svakhet. Samtidig viser hun en annen side ved Quisling der hun informerer presten om hans rolle i Nansenhjelpen hvor han bidro i hungersnøden i Ukraina på 1920-tallet. Hennes informasjon om at han reddet folk fra sultedøden setter Quisling i et mer nyansert og bedre lys. Mens spillefilmen avsluttes etter hendelsen på Akershus festning, pågår en lengre avslutning hvor Maria blir historiens arvtager. Hennes kamp for sin ektemann er ikke over før en epilog satt til 1950-tallet.

Noen foretrekker filmens kompakte format mens andre liker miniseriens lengde som gir rom for bedre karakterutvikling og en utbrodering av historien. Historien i begge variantene er den samme, men miniserien gir mer informasjon. Den aller største forskjellen er hvordan det skapes empati ovenfor Quisling i miniserien og i mindre grad i spillefilmen. Det anbefales å se begge versjonene, riktignok med litt pause imellom.

Miniserien kan sees på TV2. Filmen er utgitt på DVD, Blu-ray og på 4K som den andre i det norske videomediets historie.