Det hersker liten tvil om at årets norske storfilm erKon-Tiki, historien om en ung norsk mann ved navn Thor Heyerdahl som i 1947 var så oppsatt på å bevise sin teori om at Polynesia var blitt befolket fra Sør-Amerika at han bestemte seg for å bevise det i praksis med en primitiv balsaflåte, døpt etter solguden Kon-Tiki.

Med på den farefulle ferden over Stillehavet fikk han med seg fem unge menn, hvor kun den ene visste hvordan man seilte mens Heyerdahl selv hadde vannskrekk og ikke kunne svømme. Hele verden fulgte med på ekspedisjonen som skulle gjøre Heyerdahl til den mest kjente nordmann i moderne tid. Boken som senere ble skrevet er oversatt til 70 språk og den påfølgende dokumentarfilmen skulle i 1952 sikre Norges første Oscar.

Det er med andre ord en eventyrlig, storslått og ikke minst verdensberømt historie som fortelles av Joachim Rønning og Espen Sandberg. Cinema møter de to filmskaperne på Nordisk Film ShortCut på Grünerløkka hvor duoen har lange og travle dager med etterarbeidet.

– Hvorfor fascinerer historien om Kon-Tiki verden fremdeles den dag i dag, 65 år etter at sjøreisen opprinnelig fant sted?

– Den fascinerer oss fordi den er en klassisk historie hvor alle sier noe ikke lar seg gjøre og så bestemmer man seg for at «jo det skal jeg». Kampen mot alle odds kan man jo oversette til det meste og vi tror det er en historie som fortjener å bli fortalt igjen og igjen. Thor Heyerdahl var opptatt av at man aldri skulle godta hva autoriteter forteller men finne sin egen sannhet. Det er en historie om det også, og den er verdt å fortelle, svarer Rønning før Sandberg fortsetter tråden.

– Jeg tror nok mange gutter og jenter har denne universelle eventyrlysten, og vi håper og tror denne historien kan appellere bredt fordi det er veldig mange som godt kunne tenke reise et år, klatret det fjellet, kjørt gjennom USA, seilt rundt Cuba eller whatever. Vi håper filmen kanskje kan inspirere til å gjøre det, forteller Sandberg.

– Det er et eksotisk eventyr og den forteller deg at livet ditt kan bli ganske spennende hvis du tør. Thor er en veldig inspirerende person i så måte og vi tror det er den appellen han har hatt gjennom alle år, det at han klarte å lage et utrolig fascinerende liv for seg selv.

Mennesket fremfor eventyreren

Joachim Rønning og Espen Sandberg er barndomsvennene fra Sandefjord som sammen gikk ut av filmskolen i Stockholm i 1994 hvor de året i forveien grunnla selskapet Roenberg. De profilerte seg innen reklamefilm før spillefilmdebuten kom med Luc Besson-produserte westernfilmen Bandidas i 2006 med Penélope Cruz og Salma Hayek i hovedrollene.

To år senere hadde duoen regiansvaret for den største suksessen i nyere norsk filmhistorie, krigsdramaet Max Manus med Aksel Hennie i tittelrollen som motstandshelten fra 2. verdenskrig.

– Som regissører identifiserer vi oss mer med Heyerdahl enn med Manus, det var enklere for oss å sette oss inn i Heyerdahls psyke. Vi kjente oss rett og slett igjen i dette med å være ambisiøs, reisingen og det at det ofte er slik at prisen for suksess betales av andre. Det har jo vi med våre familier også. Vi har jo hatt noen år hvor vi har hatt flere hundre reisedager i året fordi vi ønsker å sikte høyt. Vi ønsker å ha verden som arbeidsplass og vi ønsker å bryte med barrierer på vår måte. Selvfølgelig i litt mindre skala, men denne første store reisen til Thor Heyerdahl er ganske lik vår egen situasjon, forteller Sandberg.

– Thor Heyerdahl var jo ganske omstridt som person. Hvor kritisk er søkelyset dere retter på ham i filmen?

– Mye av det kommer senere i livet hans mens vår film slutter i 1947. Heldigvis, svarer Sandberg raskt før Rønning fortsetter.

– Ja, Thor var omstridt, men det blir man jo når man vil noe på død og liv. Men han var jo også en dyktig leder og en overbevisende fyr siden han i det hele tatt fikk med seg disse ressurssterke gutta med på en slik seilas. Du kan jo selv tenke deg å la deg overtale til å sette deg på ni tømmerstokker og drive 8.000 kilometer over det største havet som finnes. Det er større enn alle landområder i verden satt sammen og de så ikke en båt på ferden. Så det er klart at han også var en fyr som folk stolte på, mener Rønning.

– Vi er ikke først og fremst opptatt av Thor som eventyrer eller vitenskapsmann, vi er mer opptatt av ham som menneske. Han var kontroversiell, men vi synes det er mye mer fascinerende å forske rundt hans behov for å lykkes, for å få rett.

Hvor sterkt involverte var dere i valget av Pål Sverre Valheim Hagen som Heyerdahl?

– Vi bestemmer hvem som skal spille, hvilket vi også gjorde med Kon-Tiki, kommer det raskt fra Rønning.

– Pål Sverre er en fantastisk skuespiller som vi jobbet med på Max Manus, vi kommuniserer veldig godt og han ligner jo i tillegg på Thor Heyerdahl så det var en bonus. Egentlig skulle han bli biolog men så kom han inn på skuespillerskolen. Han har en genuin interesse for naturen som jo også er fundamentet hos Thor, vi visste at han ville forstå Thor Heyerdahl og vi har aldri vært et sekund i tvil om at det var riktig avgjørelse.

Knekket viktige koder

Lenge virket det som prosjektet Kon-Tiki aldri skulle komme i havn. Det startet med Michael Douglas som under Cannes-festivalen i 1995 tok tak i den engelske topprodusenten Jeremy Thomas og spurte om han kjente til historien om Heyerdahl. Thomas sikret seg filmrettighetene fra norske Stenersen-gruppen og i løpet av de neste årene kom blant annet regissør Philip Noyce ( The Quiet American, Patriot Games) om bord for så forlate skuta etter en stund.

– Hvordan kom dere inn i dette?

– Dette er en historie vi alltid har tenkt på som et spennende filmprosjekt. Mens vi ventet på at Max Manus skulle komme ut på kino begynte vi ringe litt rundt for å sjekke hvem som satt på rettighetene. Produsent Aage Aaberge fortalte at de ble kjøpt av en engelskmann for over 15 år siden og at det bare var å glemme det hele.

– Utpå våren 2009 fikk vi telefon fra Jeremy Thomas som hadde sett Max Manus og forsto at det var mulighet for å gjøre storfilm i Skandinavia samtidig som han så at vi hadde noe som kunne være bra for prosjektet. Med Aage Aaberge som norsk produsent fikk vi penger fra filminstituttet og Nordisk Film kom med på produksjonssiden. Vi rett og slett finansierte halve filmen og så kom Jeremy med resten.

– Hvor mye har dere hatt å si på manussiden?

– Den norske manusforfatteren Petter Skavlan hadde allerede jobbet på det et par år innen vi kom ombord så det var naturlig for oss å fortsette med ham. Da gikk vi inn i en ganske omfattende manusprosess som vi holdt på med helt frem til vi begynte å filme i fjor sommer. Og jeg tror vi klart å knekke et par av de kodene som de ikke hadde klart å knekke de siste femten årene, forteller Sandberg.

– Hvilke koder var dette?

– «Thor» er en utfordrende hovedrolle, han er der oppe hele veien gjennom og gir seg aldri. Han har jo selvfølgelig indre kvaler ved et tilfelle, men han har en veldig liten karakterkurve. Dermed valgte vi å gjøre en av de andre rollene på flåten litt større, finne en som publikum kan identifisere seg med. Så inn på teppet kommer Herman Watzinger i form av Anders Baasmo Christiansen.

– Vi trengte en tviler, en som stiller spørsmål underveis. Ikke en som er tøff hele veien gjennom og sier «kjør på» men som faktisk stopper opp og sier «fader hva er det vi driver med?», skyter Rønning inn.

– I tillegg gikk det på strukturen på selve flåteferden.  De er tross alt ute i 101 dager, men det er ikke noe poeng å ha en scene fra hver dag. Vi rokket litt om og fikk strukturen inn i et filmformat, forteller Sandberg.

På verdenstoppen

Ifølge regissørene vil Kon-Tiki gi publikum en helt ny visuell kinoopplevelse som man ikke har sett liknende til i norsk film tidligere.

– Vi har skutt filmen med det beste kamera som finnes, og for første gang digitalt for vår del. Vi har filmet i Arri Alexa Raw som etter vår mening er det første kamera som kan konkurrere med 35 mm og som har en mye høyere oppløsning.

– Vi har jo over 500 effektbilder i filmen som er ekstremt mye. Nå så jeg til og med at vi var kommet med på lista til Cinefex, effektbibelen som kommer ut seks ganger i året. Og når en norsk film kommer på den lista så er det helt vilt, forteller en tydelig entusiastisk Sandberg.

Kon-Tiki er med andre revolusjonerende også på det tekniske planet?

– Ja, det er den. En av de tingene vi var mest redde for da vi satte i gang med filmen var de levende vesenene som de møter underveis – hvalhai og hai spesielt men også fisk og fugl. Vi følte vi aldri hadde sett for eksempel hai på en troverdig måte på film og vi visste at vi skulle ha mye av det, forteller Rønning.

– Det funker i Haisommer fordi du aldri ser haien, men vi bestemte oss for at vi måtte se hai, skyter inn Sandberg inn før Rønning fortsetter tråden.

– Vi følte på Max Manus at vi tok en sjanse i etterarbeidet hvor vi stolte på at alle kom til å gjøre sitt ypperste og da gjøre noe som de ikke har gjort før. Vi følte det ble veldig bra så vi rett og slett bare stupte ut i det og satset på at det dette kommer etterarbeidshusene til å få til. Og vi mener at vi har de beste haiene på film noen gang i any movie, slår Rønning fast med verdens største sikkerhet i stemmen.

– Røfflig så er det vel i løpet av de siste 26 minuttene én dialog og så er resten handlingsdrevet. Det krever enormt med effekter, av lyd, musikk – det er jo nesten en opera, legger Sandberg til.

– Effektene er unike, men filmen i seg selv er helt unik. Da vi researchet for filmen så fant vi egentlig ingen film vi kunne vise til teamet og si at «slik skal vi prøve å få det». Det er en helt spesiell setting, et kammerspil ute på Stillehavet. Så vi har veldig tro på appellen om at man har aldri sett på makan.

Vikingtiden frister

– Kunne Kon-Tiki som film vært laget for ti år siden, eller måtte man vente frem til i dag for å fortelle historien?

– Ikke den filmen som vi har laget – den kunne ikke vært laget for ti år siden, kommer det raskt fra Rønning. Sandberg overtar stafettpinnen.

– I Norge ville det vært for dyrt å lage den. Jeg tror at denne fortellingen har måttet vente på den digitale revolusjonen fordi den er så kompleks. Det å filme på vann, som vi gjorde mye av, er ekstremt avansert. Det er det vanskeligste du kan gjøre. Det eneste som er vanskeligere å gjøre er å filme under vann og vi gjorde mye av det også. Så vi har fått bryna oss skikkelig på det.

– Dette med fotorealistiske effekter er noe som kom med Industrial Light and Magic på 80-tallet, men da kostet det jo en milliard. Nå sitter vi i Skandinavia og er faktisk, mener vi, på verdenstoppen når det gjelder effektarbeid og den kvaliteten som leveres.

Innimellom etterarbeidet på Kon-Tiki jobber de to travle regissørene på forarbeid til en filmatisering av Lars Saabye Christensens suksessfulle oppvekstroman Beatles. Men etter å ha skildret motstandskamp under 2. verdenskrig, og nå Kon-Tikis legendariske ferd over Stillehavet, så var undertegnede mer nyskjerrig på hvilke andre kapitler i norsk historie som skriker etter å bli filmatisert av duoen.

– Vikingtiden er veldig spennende, det er jo en sjanger som på en måte aldri helt har fått det til samtidig som vikingtiden er verdenskjent. Den norrøne kulturen har en sterk visuell stil som egner seg for film, så det er klart at det jo må være en historie som er verdt å få ut. Det er fryktelig dyrt å lage noe slikt, men det kunne vært gøy å gjøre, avslører Rønning.

Dessuten gir det jo en mulighet for dere til å kunne ta med vikingene ut på havet nå som dere har solid erfaring med elementet?

– Ja de hadde det jo med å reise ut, det er veldig spennende. Vi ser på flere prosjekter der men igjen så koster slikt mye penger. Vi får se hvordan det går med
Kon-Tiki, kanskje den gjør det enklere.