Dette ville alltid vært vanskelig. David Mitchells bestselger ble ofte kalt “ufilmbar”, og det med god grunn. Den handler om måten vi er alle knyttet sammen gjennom tidsepoker, og gjennom en sterk drivkraft for å bli fri. Historien veksler mellom seks forskjellige historier i forskjellige tidsepoker i løpet av nesten 500 år (fra 19. til 24. århundre). Vi beveger oss fra et viktoriansk skip i Stillehavet i 1849 til en post-apokalyptisk verden i 2346. Innimellom får vi servert et engelsk drama fra 30-tallet, amerikansk thriller fra 70-tallet, engelsk komedie fra våre tider, og en Blade Runner-aktig verden av undertrykkelse og opprør i Neo-Seoul i 2144 – som kanskje er den mest fascinerende historien.
Alt dette stoppet ikke Wachowskiene og Tom Tykwer fra å forsøke å adaptere boken. Denne uvanlige trioen bestemte seg for å temme
bokens uvanlige struktur ved å finne fellespunktene mellom de mange forskjellige karakterene og historiene, og kom opp med ideen at fleste av hovedrolleskuespillerne skulle spille forskjellige karakterer i samtlige historier, for å understrekke ideen om en sjels reise gjennom tidene. Men, det må sies at de ikke alltid lykkes, men likevel ofte nok til at tilskueren er forholdsvis engasjert i løpet av de nesten tre timene filmen varer. Hver gang jeg ønsket å gi opp og forlate salen, skiftet filmen tone eller det skjedde noe interessant i en eller annen historie som fikk meg til å bli. Ja,
Cloud Atlas kan virke både frustrerende, engasjerende, oppløftende, irriterende, spenstig og forvirrende, men aldri kjedelig. Wachowskis og Tykwer er mesterlige fortellere og deres fortellerteknikk (og imponerende redigeringen som må ha tatt utrolig lang tid) suger lett tilskueren tilbake inn i handlingen. Dette kan være både filmens styrke og svakhet, siden filmens hovedidé forsvinner under så mange lag av forskjellige sjangre, og de samme skuespillerne som vever alt sammen (eller ikke).
Når vi snakker om lag, så spørs det om man gjenkjenner alle skuespillerne under de forskjellige lagene av sminke og masker. De har roller som de slett ikke kunne spilt i andre filmer. Slik Halle Berry i en historie spiller en hvit jødisk kvinne på 30-tallet, Jim Sturgess er sør-koreansk opprørsleder i 2144 og Tom Hanks er en cockneykarakter fra nåtidige London. Hugo Weaving er skurken i samtlige historier, inkludert en Nurse Ratched-type karakter som han spiller i drag, mens Jim Broadbent gjør en glimrende jobb i et par historier der han spiller hovedkarakteren. Men én ting er sikkert: samtlige i skuespillerstaben må ha vært dødsleie av sminketraileren da de var ferdig med filmingen.
Selv om
Cloud Atlas kanskje er en altfor ambisiøs film og ikke akkurat oppnår alt den ønsker, er dette allikevel en fascinerende reise.