75-årige Dustin Hoffmans regidebut utfordrer aldri underholdningsfilmens rammer. Men gitt  begrensningene fungerer den ypperlig, og er tidvis dypt bevegende. Mye av årsaken er Hoffmans partner i denne kloke og hjertevarme lille ekskursjonen inn i aldringens landskap, nemlig Maggie Smith. Har det noen gang eksistert en 78-åring med en slik skjønnhet og utstråling?

Hun spiller Jean Horton, en operadiva hvis aldring tvinger henne inn i et hjem for pensjonerte musikere og sangere. Imidlertid bor allerede eksmannen Reggie (Tom Courtenay) der, stadig dypt forbitret over Jeans svik flere tiår tilbake. Samtidig har hjemmet råket ut i en økonomisk hengemyr, og er helt avhengig av billettinntektene fra pensjonistenes årlige Verdi-konsert for å holde seg flytende. De setter sin lit til en berømt arie framført av like berømte utøvere, men det ser stygt ut. For Jean er i harnisk over tanken på å opptre nå som hun ikke lenger kan operere på høyeste turtall. Videre er Reggie fast bestemt på å flytte, mens et tredje medlem i kvartetten (Pauline Collins) blir mer og mer ustadig av demens.

Generelt dveler
Kvartetten imidlertid ikke ved alderdommens fysiske plager. Det er heller ingen tvil om at intrigen, konfliktene og selve forløpet er forutsigbart. Men så var det altså denne Maggie. Den suverene sansen for timing, de subtile skiftningene i minespill, de store øynene som når vi ser inn i dem gir oss følelsen av at virkeligheten utvider seg. Alt dette og mer til gjør at hun i sjelden grad eier scenene hun er med i. At hun er en filmdiva – iallfall i betydningen veteran – som spiller en operadiva tilfører ekstra resonans.

Til tross for at
Kvartetten adapterer et teaterstykke (av Ronald Harwood) og er regissert av en skuespiller, uten regierfaring, føles den utpreget visuell. Rollefigurene vises ofte i helbilder der de gis rikelig anledning til å framtre i fruktbart samspill med scenografien. John de Bormans foto er smakfullt, atmosfæreskapende og fanger fint inn hjemmets naturskjønne omgivelser. Filmen er også rik på stillferdige, poetiserende øyeblikk. (Og når vi snakker om visualitet, i en ikke alltid problemfri overgang til det digitale, er det deilig å se en DCP som tilfredsstillende ivaretar filmen.)

Kvartetten sier også noe langt fra sensasjonelt, men like fullt vesentlig om umuligheten av å være en kunstner på høyt nivå og samtidig ha et tradisjonelt «godt liv». Videre demonstrerer den flott at «dårlige mennesker» kan være store kunstnere. Jean er til en viss grad et eksempel på dette, men filmens kanskje mest bevegende øyeblikk kommer under et av de andre numrene under den avsluttende konserten, framført av en skikkelse spilt av operasangerinnen Gwyneth Jones. Denne latterlige rollefiguren er sterkt mislikt og baktalt på hjemmet, men på scenen trollbinder hun likevel såvel publikum som de andre utøverne. Til og med Jean slipper alt hun har i hendene for å lytte til sin hatede rival, for hvem kunsten gir mulighet til å kanalisere noe verdifullt som ellers aldri ville kommet ut.