I
Fremmed ved sjøen er livet redusert til bare én ting og jordkloden til ett landskap. Rollefigurene er kun ute etter sex, som jages på et møtested for homofile menn, og filmen forlater aldri stranden, sjøen og åsen rundt. Det nærmeste man kommer sivilisasjonen er en plass der sexjegerne parkerer bilene. Hver ny dag i fortellingen markeres ved at hovedpersonen setter fra seg bilen der, så omhyggelig filmet at det etter hvert får et absurd skjær. På en måte er det den samme dagen hele filmen igjennom, fordi aktivitetene ved sjøen er uforanderlige, solen skinner alltid og stedet synes å eksistere bortenfor tiden og hverdagens geografi.

Filmen har blitt kontroversiell fordi de mange sexscenene glimtvis viser usimulert sex. Dette er ikke nytt, men har gått litt «av moten» igjen. Når det nå dukker opp på ny, føles det med ett  kontroversielt, sikkert også fordi det nå (for første gang?) dreier seg om homosex. En av fortjenestene ved
Fremmed ved sjøen er å avdramatisere dette, fordi det er ingenting her som skiller seg nevneverdig fra litt avansert heteroseksualitet. Når det gjelder det eksplisitte, skapes en snurrig form for «suspense», fordi man aldri vet når Guiraudie bestemmer seg for å klippe fra en normalt «blyg» framstilling av den seksuelle handlingen, til en kamerainnstilling som gir deg en ereksjon rett i fleisen. Jeg skal ikke spolere spenningen, men hvis noen av bluferdighetshensyn skulle bli avskrekket fra å se denne meget interessante filmen, kan jeg berolige med at det forekommer sjelden. (Via denne «gjemselsleken» med det eksplisitte oppnår forøvrig Guiraudie å problematisere hvorfor det egentlig skulle være så forferdelig å vise slike ting.) Noe som imidlertid bare er søtt og komisk – muligens vil damer og homofile menn ha et mer ildfullt syn her – er den evinnelige naken-solbadingen på rygg med peniser som stikker opp i været som små vekster. 

Hovedpersonen blir sterkt betatt av en nesten parodisk billedskjønn mann à la Tom Selleck, men problemet er at han har observert denne fyren drukne sin tidligere elsker. Filmen blir dermed også et mordmysterium. Samtidig tegnes flere artige karakterportretter, blant annet av en isolert, furten og tykkfallen mann som nøyer seg med å observere, og et ubetalelig suppehue som stadig går rundt og maser om han kan få glane på de andre, for å benytte sexen deres som onani-materiale.

Fremmed ved sjøen er en dvelende opplevelse som spiller på det usagte, lyder og landskap – en herlig opplevelse av noe rent
filmisk. Likevel begynte det å røyne litt på mot slutten, og den omsluttende, til tider meditative filmopplevelsen ble distrahert av betenkeligheter rundt prosjektets egentlige dybde. For å si det med en vending som passer filmen: Hvor mye klær har keiseren på seg? I påvente av nytt påsyn må jeg dermed være litt mer tilbakeholden i hyllesten av filmen enn det jeg ville ønske, ut fra magefølelsen slik den utviklet seg under visningen.