Med Joachim Triers tredje spillefilm Louder than Bombs kom Norge med i hovedkonkurransen i Cannes, for første gang på hele 36 år. Filmen bekrefter da også at han er en filmskaper av internasjonal klasse, som sant å si befinner seg et nivå over sine norske kolleger.

Manuset, som er skrevet av Trier og hans faste medforfatter Eskil Vogt i perioden mellom Reprise og Oslo, 31. august, skildrer en familie som sliter med å nå ut til hverandre etter morens død. Hun (Isabelle Huppert) var en suksessfull krigsfotograf som på sin side hadde problemer med å innfinne seg med den tryggere tilværelsen hjemme i USA.

 

Etter hennes bortgang bor den dataspillende tenåringssønnen (Devin Druid) stadig hjemme i forstadshuset med faren (Gabriel Byrne), mens den suksessfulle akademikersønnen (Jesse Eisenberg) venter barn med sin samboer i byen. Trier og Vogt bretter historien gradvis og sikkert ut gjennom en veksling mellom de ulike karakterenes perspektiver, på et vis som kan minne om Kurosawa-klassikeren Rashomon.

Vel så slående er det imidlertid at filmen med sine montasjesekvenser, tidshopp og formlekne rom for assosiasjoner, umiskjennelig bærer Triers særpreg slik vi har lært det å kjenne gjennom hans to foregående spillefilmer. Og det er ikke så lite imponerende, når han har tatt steget over i en stor, internasjonal produksjon som dette.

Louder than Bombs er en mangesidig, modig, melankolsk og tidvis også morsom filmfortelling som finner det eksistensielle i det trivielle, det oppløftende i det tragiske og det kommuniserende i det eksperimentelle.