De intensjonelt provoserende titlene
Hora, og I
nside the Whore, har mottatt like mye hat som begeistring, og nå er han tilbake med sin første psykologiske thriller, med tittelen
Huset. Men da han tidligere ikke har nølt med å la kameraet zoome inn på grafisk sex og vold, akter han denne gangen å heller skremme oss med det vi ikke får se.

– Jeg synes det er gøy at jeg gjerne blir beskrevet som en skrekkfilmregissør, for både
Hora 1 &
2 var jo egentlig exploitationfilmer der poenget var å sjokkere, så
Huset er faktisk min første ordentlige skrekkfilm. Denne gangen ville jeg hente ting fra det rolige, hvor stemning og atmosfære var det viktigste, og dvelingen ved det du ikke ser, er det som er skummelt. Jeg ville også styre helt unna hard vold, for når du viser masse blod, så forsvinner ofte litt av frykten. I stedet vil jeg ta deg sakte med til en topp, og få deg til å sitte på kanten av stupet, men ikke kaste deg over. For det som er problemet med mye skrekkfilm i dag, er at de går over så fort, sier den unge regissøren.

Huset er en spøkelsesfilm satt til andre verdenskrig. Vi følger to tyske soldater med en norsk fange, som trasker gjennom et kaldt og ugjestmildt vinterlandskap. Heldigvis dukker et hus opp i isødet, men det som ved første øyekast virker som en varm redning, viser seg snart å være noe helt annet, og Kiil forteller at det ikke bare var foran kamera det skjedde uhyggelige hendelser.

– Filmen er spilt inn på Tjaberg skole, og jeg visste det ikke når vi begynte innspillingen, men fikk høre etter hvert at det faktisk er et av Norges mest kjente spøkelseshus. Det er stygge ting som har skjedd der før, og det var ikke et hyggelig sted å være. Voksne menn som jobbet i en måned for å bygge settet før innspillingen, ringte meg flere ganger og sa at de ikke ville være der lenger. De fortalte om pusting i nakken, og en som var veldig overtroisk ville ikke være der i en hel dag en gang.  Selv er jeg ikke overtroisk i det hele tatt, men det skjedde flere rare ting under innspillingen. Nesten hver dag når vi kom på sett, så stod vinduene åpne, selv om vi hadde passet på å lukke dem dagen før, og oppe i andre etasje fant vi også to hemmelige rom som var spikret igjen. Mens vi filmet begynte vi også å lukte noe veldig vondt, og etter å ha lett rundt en stund, så fant vi en kiste i kjelleren. De som eide huset hadde ikke peiling på hva det var, og mente at den aldri hadde stått der før. Det ble fort en snakkis på sett, og flere i crewet ble nervøse. Under innspillingen har vi tatt både satan og nazister og alt som er ondt tilbake til huset, så man kan si at vi har vært der og lekt med ting som man ikke burde leke med på et sånt sted. For hvis det finnes spøkelser på denne jorda, så er det der de er, sier Reinert og ler.

Konseptlek

Selv om begge Kiils tidligere filmer har drøye titler og tema, inneholder de også både mørk humor og selvironi, noe regissøren lover å levere denne gang også.

– I
Inside the Whore var poenget bare å kødde med absolutt alt, og det er det ikke denne gangen, men det handler jo om nazister som jeg nesten tar i forsvar gjennom filmen, så da må det jo selvfølgelig være noe mørk humor der også. Jeg liker å tulle med det som du egentlig ikke har lov til å tulle med, og Hora var en konseptlek der hele poenget var å ødelegge bildene og få ting til å se trashy ut. Hadde du sett råmaterialet så hadde du fått sjokk, for det var utrolig fint i forhold til den dritten vi ga ut. Men fokuset på Huset derimot, er å få den til å være så dyr og stor at den kan måle seg med hvilken som helst annen film der ute.

Det er lett å se at
Huset har et helt annet visuelt uttrykk enn Kiils tidligere filmer, og regissøren er ikke tilbakeholden med å lovprise kameramannen, John-Erling Fredriksen, som også har jobbet på blant annet
Børning og
Bølgen.

– Jeg er sikker på at han kommer til å bli en av de største fotografene i Norge, og jeg er veldig glad for at jeg klarte å kapre ham til dette prosjektet. Når jeg ser skrekkfilmer, er jeg bestandig redd for det som lever i skyggene, og jo større rommene blir, jo eklere blir det, for jo mer skygger kan du legge inn. Så da vi snakket om foto på
Huset, ble vi enige om å filme det så vidt som mulig, og gikk for «anamorphic» linse, slik at alt ser stort ut, selv når vi er helt nærme.

Også på manussiden har Kiil eksperimentert med forskjellig fremgangsmåter. Han forteller at den første
Hora filmen ikke hadde noe manus i det hele tatt, mens
Inside the Whore faktisk hadde to forskjellige manus i tillegg til å basere seg på mye improvisasjon. Til Huset skrev han derimot bare ett manus som han holdt seg helt tro mot, og den ferdige filmen er akkurat sånn som planlagt.

– Man utvikler seg jo, og jeg tror faktisk jeg har vokst mest som produsent, for jeg har sett hvor mye penger som går i dass hvis man ikke planlegger. Mangler man for eksempel en bil en dag, så må man bruke penger som ellers kunne vært brukt til å få kvaliteten i bildet til å stige. Jeg har jobbet som rekvisitør på mange store filmer også, og har sett at du kan ha 40 millioner i budsjett, men bruker du de pengene feil, så er verdien på den ferdige filmen ikke mer enn 20 kroner.

Norske forhold

Selv om han har søkt om støtte fra NFI 22 ganger før, har Kiil alltid fått avslag. Som i tidligere prosjekter har han derfor brukt mye egne penger, og det har vært en lang prosess å få filmen ferdig.

– Vi filmet i januar 2014, men så lå filmen nesten død i et helt år, fordi jeg måtte jobbe som produsent for å få tak i penger til å igangsette etterarbeidet. Så brukte jeg litt penger på å finpusse noen få scener, som jeg sendte ut til investorer sammen med manus, og sa «Her er manus, og her får dere se en snutt av filmen. Vil dere være med?»

Heldigvis var det flere som lot seg begeistre av tilbudet, og Kiil fikk samlet nok til å fullføre etterarbeidet. Han hadde likevel en stor jobb foran seg, og da vi snakker med ham, synes han fortsatt etterarbeidet er et litt ømt tema.

– Filmen er jo ikke ferdig enda, og jeg har sett meg blind på den. Nå ser jeg ikke alle feilene lenger, men om to år kommer jeg til å se masse feil, og tenke «faen, det der skulle man gjort annerledes». Da jeg lagde Hora, så var jeg veldig usikker som person, og de første åra så visste jeg ikke helt hva jeg hadde laget. Jeg visste hva jeg ville med filmen, men jeg hadde aldri møtt presse før, og jeg ble enda mer usikker når jeg så hvor mye slakt filmen fikk i Norge. Det irriterte meg litt at det ikke var noen her i landet som tok opp den største inspirasjonskilden, nemlig Funny Games, for hele poenget med både Hora 1 og 2 var jo at jeg ville harselere litt med meta-aspektet og gjøre litt narr av tilskuerne. Men når Hora kom ut av landet, opplevde jeg at store tidsskrifter som Politiken og Film Rage faktisk påpekte nettopp de tingene jeg hadde prøvd å fortelle, og da ble jeg mer sikker på meg selv. Jeg mener ikke at Hora er en perfekt film på noen måte, og det tok lang tid før jeg kunne gå tilbake og se på filmen som noe jeg var stolt over, men innenfor den tiden jeg lagde den, med et uerfarent crew og nesten helt uten penger, så er den så nært mot perfekt som jeg kunne fått til. Den har en stor fanskare der ute, og jeg reiser fortsatt rundt i verden på filmfestivaler for å vise den. Hvor mange andre norske filmer kan si det samme?

Internasjonal suksess

Om
Hora ikke fikk den beste mottakelsen her i landet, har den siden fått kultstatus verden over, og vunnet flere priser på internasjonale filmfestivaler.

– Det var så mange i Norge som hatet filmene mine. I Hora hadde jeg med noen «roll-outs» (der kamera går tom for film og bildet blir hvitt, journ. anm.) og jeg synes det var morsomt at flere anmeldere påstod at det så fake ut, selv om det faktisk var helt ekte roll-outs fra faren min sine gamle 8mm filmer. Nå har jeg vært på festivaler i ca. 15 land med Hora, og hørt hva forskjellige folk utenfor Norge mener om Norsk film, og det som er spesielt er at flere karakteriserer Norge som «et trygt filmland». Jeg trodde først at ordet «safe» var av positiv betydning, men etter å ha snakket mer med folk, så har jeg skjønt at de egentlig ser på Norge som et land hvor vi lager filmer som ikke overskrider noe på noen som helst måte. Norsk film blir ofte sammenliknet med Nederland og Finland, der du vet hva du får, og jeg har møtt mange med ekstrem filminteresse som sier de ikke vil se mer norsk film, for de har sett så mye, og føler at denne «tryggheten» ødelegger spenningen av å se de. Noen sier det kan være vakkert å se en norsk film på grunn av naturen, men hva faen sier det om norsk film? Det er fint å ha vakker natur som en bonus i en film, men det er litt trist om det er alt vi har å by på.

Også bransjefolk i utlandet har latt merke til den rebelske nordmannen, og Kiil jobbet nylig på to prosjekter i Amerika.

– Verden blir mindre, og jeg fikk også tilbud om å være co-regissør på en film av Toetag Pictures (selskapet bak ekstreme voldsfilmer som
August Underground, journ. Anm.), men jeg valgte å si nei, for det var ikke helt den retningen jeg ville gå. Men jeg skal over til dem nå og snakke om et nytt prosjekt hvor jeg håper jeg kan ha full regi, med halvparten norsk og amerikansk crew og skuespillere.

Selv om
Huset har mindre fokus på grafisk vold, akter Kiil absolutt å returnere til voldsfilmens verden, og han har også planer om å gjøre Hora til en trilogi.

–
Hora 3 skal være 30 % animert, og vi har allerede laget en tegneserie som fulgte med dvd-en til Inside the Whore, så figurene er på plass. Manus er skrevet og alt er der, men jeg trenger penger for å lage den, så det blir nok ikke neste prosjekt. Nå jobber jeg med et gangsterdrama som man kan si er en slags blanding mellom
Pusher og
Taken. Også jobber jeg også med en familiefilm med skrekkelement, i samme gate som Tim Burton og Ghostbusters, avslutter Reinert Kiil.

Mens du venter på «familiefilmen fra mannen bak
Inside the Whore», kan du altså se Huset på kino.