Franske Katell Quillévéré har laget en usedvanlig film. Den starter med lek og glede en morgenen for noen unge surfere. Livet leker for de tre vennene i bølgene.

Et par timer seinere får livet en bråstopp for syttenårige Simon når bilen deres krasjer og han ankommer sykehuset hjernedød. På en annen kant av landet venter en kvinne på organdonasjonen som kan gi henne et nytt liv.

Simons foreldre havner plutselig i en situasjon de aldri har forestilt seg; skal de donere organene hans eller ikke? Simons liv er bare halve historien. Den andre halvdelen handler om en hjertesyk kvinne som er helt avhengig av en hjertetransplantasjon for at livet skal kunne gå videre. Underveis møter vi sterke følelser, sorg – og takknemlighet.

Filmens tema kunne lett blitt en tåreperse i feil regissørs hender, men Katell Quillévéré har i stedet laget en poetisk film om livets tilfeldigheter. Den tredje delen av filmen handler om selve donasjonen – og det å forstå at livet er slutt – og at organdonasjon kan være kilde til liv. Katell Quillévéré lar oss følge hele prosessen fra avgjørelsen tas, organene opereres ut, transporteres til en annen kant av landet for så å transplanteres. Det hele gjøres med en dokumentarisk ekthet.

Som vanlig i fransk film er skuespillerne solide. Regissøren har blant annet fått med seg eminente skuespillere som Tahar Rahim og Emmanuelle Seigner i sentrale roller.

Filmen har ingen overraskelser; når du møter kvinnen og lærer om hennes sviktende hjerte, så skjønner du raskt sammenhengen. Det som er filmens styrke er den ektheten den gir. Her er ingen helter.
Liv til de levende er først og fremst en flott fortalt multinarrativt drama – full av ømhet og kjærlighet til livet.