Gjennom ti mørke fabler med merkverdige vesener og monstre har Guillermo del Toro tatt steget til toppen av Hollywood. 

The Shape of Water (2017) er den nyeste spillefilmen fra Guillermo del Toro og den ga ham en Oscar for beste regi. Det er et herlig sci-fi drama med 1960-talls nostalgi, en bemerkelsesverdig heltinne og et monster med gjenkjennelige trekk. Guillermo har skapt seg en karriere ved å veksle mellom store Hollywood-spetakler og mindre pasjonsprosjekter.

Mexico-effekten

På begynnelsen av 1990-tallet kom en ny generasjon filmskapere som laget film på spansk. Fellesnevneren var at de utforsket 8mm-kamera i ung alder og hadde store ambisjoner om å lage film. El Mariachi (1992), Cronos (1993) og Acción mutante (1993) var oppsiktsvekkende filmer med et annerledes form og språk. I tillegg til amerikaneren Robert Rodriguez og spanske Álex de la Iglesia skulle spesielt meksikanerne Guillermo del Toro, Alfonso Cuarón, og Alejandro González Iñárritu utmerke seg. På særegent vis skulle de dominere Oscar-utdelingen i flere år med Pans labyrint (2006), Gravity (2013), Birdman (2014) og The Revenant (2015).

Alkymisten

Etter kortfilmer om monstre og en tur innom universitetet skulle del Toro gå i lære hos spesialeffektskaperen Dick Smith, best kjent for effektene i Eksorsisten (1973). Med opparbeidet kunstnerisk og økonomisk kapital var han klar for å lage spillefilmdebut Cronos (1993).

En eldre antikvitetsforhandler får tak i et eggformet objekt som ble skapt av en alkymist for å gi sin eier evig liv. Han blir stukket av noe mekanisk og insektaktig i egget, og begynner gradvis å føle seg mer ungdommelig. I ettertid har regissøren selv funnet svakhetstegn ved sin særegne og annerledes film med vampyrtematikk. Men kjennetegn som insekter og barns synsvinkel skulle komme igjen i senere filmer.

Dyrekjøpt erfaring

Brødrene Weinstein elsket Cronos og så potensialet i den unge regissøren. Et tilbud fra de to var for godt til å avslå. Muterte insekter skapes for å utrydde smittebærende kakerlakker i New York. Mutasjonen skulle dø ut etter én generasjon, men utvikler seg til større vesener som kan imitere mennesker. Mimic (1997) ble sluppet samtidig som Air Force One, men ble langt fra noen publikumssuksess. Weinstein ønsket en ordinær B-film som publikum kunne forstå. Guillermo ønsket at publikum skulle oppleve filmen, og hans kunstneriske stil førte til konflikt. Økonomisk frihet kunne ikke måle seg med mangel på kreativitet. Til tross for at han nylig fikk klippet om en director´s cut til videomarkedet, fremstår fortsatt filmen som den svakeste i hans filmografi.

Pasjonsprosjektet

De spanske produsentbrødrene Augustin og Pedro Almodóvar hadde hørt om hans dyrekjøpte erfaring i Hollywood og ønsket å støtte hans kreativitet med full frihet igjen. Pasjonsprosjekt Djevelens ryggrad (El Espinosa del diablo, 2001) begynner med foreldreløse Carlos som ankommer et barnehjem midt i ødemarken.

Gradvis avdekkes hemmeligheter rundt den forsvunne gutten Santi og hans tilknytting til en skjult gullskatt, det hele satt til et bakteppe med den spanske borgerkrigen. Borgerkrig med ung gutt endres til jente etter fascismens triumf i Pans labyrint (2006). Med likt tema og stemning ser del Toro på Djevelens ryggrad og Pans labyrint som søsterfilmer, og hvor den første er hans første virkelige triumf.

Marvel-tegneserie

Krigstematikken med døende barn ble helt feil da Djevelens ryggrad ble vist på Toronto Film Festival dagen før 11. september 2001. Derimot var den som spøkelsesfilm perfekt til bølgen rundt millenniumskiftet med Ringu, Den sjette sansen og The Others. del Toro ble synonymt med det mørke og uhyggelige og hadde fått et navn i Hollywood. 

Blade (1998) med Wesley Snipes som vampyrjeger var den første filmen utgitt på lisens fra Marvel, et tiår før tegneserieheltenes gjennombrudd med Iron Man (2008). Med sin filmografi var del Toro et perfekt valg for å lage oppfølgeren Blade II (2002). Denne gangen unngikk han feilaktige illusjoner ved å jobbe med et stort Hollywood-budsjett, og anså heller prosjektet som en måte å ha det gøy, leke med kule leketøy og bli en bedre regissør.

Den røde demonen

Under andre verdenskrig forsøker nazister å bringe eldgamle guder gjennom en portal, men det eneste som slipper gjennom er demonen Hellboy.  Han blir en sentral skikkelse for FBIs byrå for paranormal forskning og sammen med amfibiemannen Abe Sapiens og pyrotekniske Liz skal han løse saker som vanlig dødelige ikke får til. Hellboy (2004) var laget med en lys og humoristisk tone, full av mekaniske innretninger og merksnodige våpen.

Oppfølgeren Hellboy II: The Golden Army (2008) spisser universet ytterligere og låner ideen med et parallelt magisk univers fra Pans labyrint. Filmene var prakteksempler på hvordan han kunne lage filmmagi, men de store publikumsmassene uteble og han fikk aldri laget den avsluttende filmen i trilogien.

Det store gjennombruddet

Etter tre Hollywood-filmer måtte han tilbake til røttene for å få sitt store gjennombrudd. Med Pans labyrint vender han tilbake til Spania i 1944 og de tidlige dagene av Francos diktatur. Ofelias mor har blitt gravid med en sadistisk kaptein som kjemper mot opprørske geriljasoldater.

I sin virkelighetsflukt får Ofelia beskjed om at hun er en prinsesse i sin fantasiverden, og at hun må utføre tre oppgaver. Dette er en historie full av monstre og vesener, men det virkelige monsteret lever i det virkelige universet. Det er en fabel om en ung jentes overgangsrituale ikke ulikt Alice i eventyrland og Trollmannen fra Oz. Vakre tablåer, fantasifulle karakterer og ubehagelig vold skulle belønnes med 25 minutter stående ovasjon i Cannes og tre påfølgende Oscar-statuetter.

I stedet for Hobbiten

Etter å ha jobbet tre utmattende år med forhåndsarbeidet til Hobbiten-filmen trakk han seg da det fortsatt var stor usikkerhet om filmens framtid hos filmselskapet. I stedet ga han seg i kast med monster mot roboter-prosjektet Pacific Rim (2013).

Inspirert av japansk populærkultur skulle såkalte kaiju-monstre fungere som en metafor på menneskeskapt klimakrise. Gigantiske monstre kommer gjennom en rift i jordskorpen og starter en krig som menneskene kun kan bekjempe med massive kjemperoboter. Som en raffinert utgave av Michael Bay var dette en audiovisuell maktdemonstrasjon i høyoktansk action. Ettermælet vil nok aldri måle seg med Tolkien-universet, men sammen med Godzilla (2014) og Jurassic World (2015) hadde produksjonsselskapet Legendary Pictures nå posisjonert seg som hovedleverandøren av gigantiske vesener og monsterfilmer.

Nye gjenferd

Til tross for svake tall for Pacific Rim i USA skulle god respons i Østen bane vei for en kinoaktuell oppfølger med manus av del Toro. Dessuten skulle Legendary Pictures støtte hans neste prosjekt. Etter at Edith har giftet seg oppdager hun at hennes sjarmerende ektemann ikke er den han utgir seg for å være. Edith har ambisjoner om å bli den nye Mary Shelley, men havner selv i en gotisk og romantisk historie. Hjertebarnet Crimson Peak (2015) er en overnaturlig grøsser om et hjemsøkt hus, men som i Djevelens ryggrad er det ikke nødvendigvis gjenferdet som er farligst. Sistnevnte var minimalistisk. Crimson Peak overgår derimot det meste han har laget tidligere med sin maksimalisme i overdådig og detaljert arkitektur og kostymer. Dessverre klarer heller ikke denne filmen å bli noe mer enn en moderat suksess.

Amfibiemannen

Hans forkjærlighet til monstre, mennesket som antagonist, spesialeffekter og lek med fabler har gjennom hele hans filmografi banet vei som en rød tråd frem til The Shape of Water.

Dennes bakteppe er lagt til den kalde krigen og våpenkappløpet mellom stormaktene. Midt i et topphemmelig laboratorium drevet av en hemmelig statlig organisasjon, plasserer han den stumme og skjøre heltinnen Elisa. En dag ankommer en mystisk last med et vesen i en sarkofag som fører til at Elisa igangsetter en vågal plan. Oscar-akademiet gir sjelden priser til skrekkfilmer, og kanskje derfor har del Toro innsett at volden og skrekken må dempes. Noe som tydelig vises på de 13 Oscar-nominasjonene. Nok en gang har del Toro laget en visuell fest med 1960-talls koloritt og nostalgi. Effektene spenner mellom det praktiske og digitale i en sjangerhybrid av sci-fi og drama.

Monsterparadoks

Paradoksalt nok avslo Guillermo del Toro for tretten år siden å revitalisere studioet Universals klassiske monsterfilmer fra 1920- til og med 1950-tallet.

The Shape of Water er utvilsomt en slags hyllest av Universals klassiker Creature from the Black Lagoon. Hadde han takket ja til å lede det som ble Universals Dark Universe kunne nok The Mummy med Tom Cruise blitt bedre. Guillermo del Toro er en auteur som skriver egne manus og som produserer sine egne filmer. Men først og fremst puster og ånder han for monstre og mystiske vesener. Han kjenner filmverdens mørke sjanger som sin egen bukselomme. Og ikke glem, monstre kommer i alle skikkelser, men de mest ondsinnede bærer menneskeham.