Den største gaven suksessen med De urørlige ga oss var frihet til å velge, sier den franske filmskaperen Éric Toledano. Nå er han og regissørmakkeren Olivier Nakache klar med De usedvanlige, som forteller om to menns utrettelige arbeid for folk med alvorlige autismediagnoser.

(PARIS/CINEMA) Filmskaperduoen Olivier Nakache og Éric Toledano stod bak den franske filmen De urørlige fra 2011, som ble en kjempesuksess i hjemlandet og mange andre land. Cinema møtte den ene halvdelen Éric Toledano i Paris for å snakke om deres premiereaktuelle film De usedvanlige, som var avslutningsfilm på fjorårets Cannes-festival.

Den nye spillefilmen er basert på to virkelige personer, i filmen gestaltet av Vincent Cassel og Reda Cateb, som driver hver sin organisasjon for folk i ulike aldre med autismespekterdiagnoser, og samarbeider innen dette utfordrende feltet. I 2015 lagde regissørene dessuten en snau halvtime lang dokumentar om de to mennenes innsats, men forholdet deres til temaet og dette arbeidet strekker lenger tilbake i tid enn som så.

– Vi har et spesielt forhold til de to, fra mer enn 20 år siden. Jeg møtte Stéphane Benhamou, som Vincent Cassel spiller i filmen, da jeg jobbet på en sommerleir da jeg var ung. Det var på samme tid at han bestemte seg for å vie livet sitt til å arbeide med unge med alvorlig grad av autismespekterforstyrrelser, sier regissøren, som selv har en yngre fetter med en autismediagnose.

– Stéphane visste at jeg var opptatt av film, så han spurte om jeg kunne lage en kort video i forbindelse med en veldedighetsaksjon for å skaffe penger til arbeidet. Det var første gang Olivier og jeg jobbet sammen på en film, forteller han.

– Etter det har vi holdt et øye med veien deres videre, og tenkt at vi en gang skal gjøre noe mer ut av dette på film. Jeg tror det måtte modnes gjennom de andre filmene vi har laget. Film er som språk – jo mer du utøver det, jo mer forstår du subtilitetene og evner å uttrykke det du vil. For to år siden følte vi at vi virkelig var klare for å komme på innsiden av denne fascinerende historien.

Kulturell ballast

I filmen så vel som i virkeligheten er de to hovedpersonene henholdsvis jødisk og muslim.

– Tilfeldighetene skulle ha det til at de er en jøde og en muslim. Det har større betydning i dag enn det hadde for 20 år siden, fordi det er større friksjon mellom ulike slike grupperinger. Men det var viktig for oss å vise at når man har et felles mål, kan man utøve mirakler, sier Toledano.

Hvor nært opp til virkeligheten er filmen?

– Veldig nært. Man har et stort ansvar når man tar for seg slike temaer, som omhandler mange menneskers frustrasjon og lidelse, og da føles det feil å dikte inn en masse ting. Isteden bør man prøve å skildre det man har sett eller blitt fortalt. Men vi måtte jo gjøre mange valg om hva vi inkluderte, i og med at vi bare har et par timer til rådighet, i motsetning til lengre tv-serier. Det var en utfordring, sier han.

Pusterom

– Det mest fiksjonaliserte elementet i filmen er scenene hvor Vincent Cassels ugifte rollefigur introduseres for kvinner i det jødiske miljøet, med håp om at han skal etablere et forhold. Vi ønsket å ha noen pusterom for publikum, og det var en måte å slippe inn noen lettere scener i en ellers nokså tung tematikk, fortsetter han.

Da Nakache og Toledano først var i dialog med hovedrolleinnehaverne Vincent Cassel og Reda Cateb, stilte de dem på en aldri så liten prøve.

– Vi møtte dem hver for seg, og ba dem tilbringe en time eller to i en av de virkelige organisasjonene. Vi sa at hvis de følte noe i kontakt med autistene der, ville vi gi dem manuskriptet. Men hvis de ikke ville dra dit, burde de heller ikke spille i filmen, forteller Toledano.

Paradoks

De usedvanlige skildrer det utrettelige arbeidet de to mennene – i filmen kalt Bruno og Malik – gjør for en gruppe mennesker som faller utenfor det offentlige helseapparatets rammer. Men selv om de åpenbart fyller et behov, trues Brunos private organisasjonen med nedleggelse fordi den ikke oppfyller visse statlige krav til slik virksomhet.

– Som en lege sier i filmen, er det et stort paradoks at de ikke er noen plass i de offentlige institusjonene for de tyngste tilfellene. Jo tyngre tilfelle du er, jo større sjanse er det for at du må bo hjemme, uten noen hjelp fra det offentlige. Det er underlig, men sånn er det – og det fortjener å fortelles om på film. Særlig i Frankrike, hvor vi ellers har et veldig godt helseapparat – i motsetning til for eksempel USA, hvor du må være rik for å ha råd til å bli syk. Men her er det en åpenbar mangel i systemet vårt, sier den engasjerte regissøren.

– Det er for tiden 37 000 tilfeller uten noen plass i det offentlige systemet i Frankrike. Mange med autismediagnoser sendes derfor til institusjoner i Belgia mot betaling, som en enklere løsning enn å gjøre endringer her hjemme, legger han til. Han forteller at de har vist filmen for det franske parlamentet, helseministeren og presidentens og hans kone.

– Brigitte Macron er veldig opptatt av problemstillingen, sier Toledano.

Lover og regler

En film som dette har formodentlig også et potensial til å være en «feelgood»-film, men jeg får inntrykk av at dere har villet unngå å gå for langt i en slik retning?

– Du er nødt til å finne en innfallsvinkel til historien. Vi ønsket ikke å fokusere på religion, det ligger lenger i bakgrunnen. Autismespekteret var i seg selv heller ikke vår innfallsvinkel, det er snarere en kontekst. Det mest sentrale temaet for Olivier og meg var hvordan man velger å forholde seg til regler, forteller han.

– I løpet av oppveksten lærer man hva som er normalt og hva som ikke er normalt, men det er egentlig bare subjektive synspunkter. Av og til er noen nødt til å bryte grenser for å skape en ny forståelse og nye definisjoner. Slike mennesker er en slags pionerer, og det mener vi disse to mennene er. I Frankrike ble det for lenge siden besluttet at autismediagnoser er en sykdom, og forsøkt behandlet med medisiner og psykiatri. Så kommer det plutselig noen og sier at de isteden burde inkluderes i samfunnet. De to åpnet for en ny måte å se disse menneskene på.

Alle karakterene i De usedvanlige med autisme, spilles av mennesker som selv befinner seg på dette spekteret.

– I De urørlige lot vi en skuespiller spille rollefiguren som bruker rullestol, uten at han selv var funksjonshemmet. Men i denne filmen besluttet vi å inkludere folk med autismespekteret, i likhet med organisasjonene vi skildrer. Vi ønsket å vise at det var mulig å arbeide med dem som skuespillere, forteller han.

César-nominert

En av disse – Benjamin Lesier, som spiller en sentral birolle i filmen – har da også blitt nominert til prisen for mest lovende skuespiller under årets César-utdeling, der De usedvanlige også er nominert i en rekke andre kategorier.

– Vi er veldig stolte av at han er nominert, fordi det viser at han anerkjennes blant profesjonelle for sin innsats som skuespiller. Og han spiller virkelig skuespill, han er ikke bare seg selv, sier regissøren.

Da filmskaperduoen omsider følte seg klare for å fortelle denne historien, innebar det også at de var klare for å kjempe for å få den laget.

– For vi måtte kjempe. Alle sa til oss at ingen kommer til å gå på kino for å se en slik historie. Men jeg er glad for å kunne si at den har blitt sett av to millioner publikummere i Frankrike, sier Toledano.

– Den største gaven suksessen med De urørlige ga oss, var frihet til å velge. Det er viktig for oss å kunne fortelle de historiene vi selv ønsker, istedenfor hva man tror publikum vil se. Jeg ønsker å stille noen spørsmål om samfunnet, ikke å være en slave av hva det økonomiske markedet vil ha.

Til sist: Hvordan fordeler du og Olivier Nakache regiarbeidet mellom dere?

– Vi fordeler ikke! Vi gjør alle delene sammen, lyder det kontante svaret.

 

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen