Harald Zwart er den norske regissøren med mest Hollywood-erfaring. Disse har han tatt med seg når han har filmatisert Tore Haugs bok om Jan Baalsrud og hans utrolige flukt fra Lyngenfjorden i Troms til Sverige. En flukt som ikke hadde vært mulig uten lokalbefolkningens hjelp. De hjalp ham med sine egne liv som innsats.
Historien en er velkjent, takket være Arne Skouens Oscar-nominerte
Ni liv fra 1957 som forteller den samme historien. Senvinters 1943 ankommer fiskeskuta Brattholm Lyngenfjorden med flere tonn sprengstoff ombord. I båten befinner det seg tolv norske Linge-soldater fra Shetland som har i oppdrag å gjennomføre sabotasje mot tyske militære anlegg. Det hele går galt. Elleve mann blir enten drept eller tatt til fange av tyskerne – for siden å bli henrettet. Jan Baalsrud slipper ved et mirakel unna i iskulden, gjennomvåt etter å ha sprengt skuta i lufta.
LES OM ARNE SKOUENS KRIGSFILMER HER
Nå starter Gestapo en vill jakt på den tolvte mann. Han blir snøblind og går seg vill i Lyngsalpan. I en uke ligger han gjemt i en snøhule og må selv amputere ni tær på grunn av koldbrann. Takket være lokalbefolkningens innsats slipper han unna forfølgerne. Etter utrolige strabaser klarer han med hjelp fra lokalbefolkningen å flykte fra forfølgerne.Etter to måneder flukt krysser han grensen til Sverige og friheten.
LES INTERVJU MED HARALD ZWART HER
Det er ikke til å komme fra at Harald Zwarts film måles opp mot Arne Skouens filmatisering av Jan Baalsruds flukt. Arne Skouens filmatisering er basert på« Ni liv, historien om Jan Baalsrud» (org. tittel: We die alone) – en dokumentarbok av den engelske krigshistorikeren og forfatteren David Howarth, og har hovedfokus på Baalsrud, men hjelperne blir mer anonyme. Harald Zwarts film har et større fokus på lokalbefolkningen og gir deres innsats sin rettmessige plass.
Zwart følger flukten kronologisk.
Den 12. mann er nærmest en leksikal fortelling av flukten, men også han har tatt seg historiske friheter i sluttscenene av flukten som glir vel mye over i Hollywood.
Filmatisk er filmen en opplevelse. De mektige, men samtidig ugjestmilde Lyngsalpan er glimrende fanget inn gjennom linsene til Geir Hartly Andreassen og musikken til Christophe Beck riktig understreker den spente stemningen i avgjørende scener. Dessverre byr manuset på en del floskler som burde ha vært luket ut.
Thomas Gullestad har hovedrollen som Jan Baalsrud. Det er lett å se at han har fått lide fysisk for rollen underveis og fremstår nærmest som bare skinn og bein i sluttscenene, men han er en novise innen skuespillerkunsten. Han får frem lidelsene Baalsrud gjennomgår fysisk, men lider under en begrenset følelses- og uttrykksmessig repetoar. Det kommer klarest frem i scener hvor han spiller mot profesjonelle skuespillere som Marie Blokhus og Mads Sjøgård Pettersen –som begge gjør solide roller. Og hvis vi igjen går tilbake til Arne Skouens
Ni liv, så har Thomas Gullestad en lang vei å gå før han nærmer seg nivået til Jack Fjeldstad som skuespiller. Jonathan Rhys Meyers gjør ellers en solid rolle som Gestapo-sjefen Kurt Stage.
Harald Zwarts filmatisering av historien er solid til tross for svakhetene, men den får neppe en Oscar-nominasjon – slik Arne Skouen fikk for sin film.