Borgerkrigene i Jugoslavia, som foregikk mellom 1990 og 1999, er en av de store europeiske tragedier i moderne tid. De oppfattes ofte som en serie med etniske konflikter, mer enn som én krig, og påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kosovo og Vojvodina var opprinnelig en del av Serbia, men med autonome rettigheter. Det hele begynte med Slovenias uttreden av alliansen, etter en kort militær men relativ fredelig konflikt, fortsatte med Serbias tøffe, nasjonalist-pregede angrep på Bosnia-Hercegovina, senere med Kroatias selvstendighetserklæring. Kosovo var den siste av republikkene som erklærte seg som selvstendig stat, i 2008, men flere land, inkludert Serbia, har nektet å anerkjenne den.
Krigene var preget av bitre etniske konflikter mellom folkegruppene. De hadde diverse politiske, religiøse og kulturelle undertoner, ikke minst frykten for serbisk dominans. Flere groteske utrenskninger og krigshandlinger fant sted, som i Vukovar og Srebrenica.
Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt over 300 000 døde og millioner av flyktninger. De var også de første konfliktene siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord. Mange av de involverte partene, spesielt de serbiske styrkene, er blitt anklaget og dømt for krigsforbrytelser av Det internasjonale krigsforbryter-tribunalet for det tidligere Jugoslavia. Begrepet etnisk rensning ble etablert i internasjonale fora som et resultat av Jugoslavia-krigene. En rekke spennende filmer er laget om og over konfliktene og vist bl.a under de ulike filmfestivalene i Tromsø og Bergen.
Konfliktene er bakteppet for denne eks-jugoslaviske coproduksjonen. En gruppe krigsveteraner er samlet på et folketomt høyfjellshotell i Bosnia-Hercegovina for å forsøke å bearbeide de traumatiske minnene som fortsatt preger dem. Gruppelederen er selvsagt slovener, det var de som klarte en relativ fredelig løsrivelse. Gjennom metodiske rollespill, men også fyllekvelder og dagligdagse samlinger i matsalen får vi et innblikk i de forskjellige episodene de tidligere soldatene utførte eller ble utsatt for under krigene. Vi blir vitne til ulike strategier for å håndtere traumatiske minner – med mildt sagt blandede resultater. Rolige terapitimer blir avbrutt av mennenes voldsomme raseri og stadige mistenksomhet overfor hverandre. Filmen er godt dramatisk konstruert og avdekker de enorme konfliktene som må ha ligget under overflaten i denne sydlige delen av Europa.
Etniske og religiøse motsetninger vektlegges sterkt i filmen. En av de tøffeste sekvensene utspiller seg mot slutten, da en ung bosnier, lenket til rullestol, overtales til å delta i sin mors begravelse. Samtlige kursdeltagere blir med og ved graven gjør serberne korsets tegn på ortodokst vis, til de muslimske bosniernes innbitte raseri. Det er godt din mor er død, slik at hun slipper å oppleve dette, hveser en eldre onkel.
Regissør Alen Drljevic var selv soldat under krigen og fikk inspirasjon til filmen da han deltok på et tilsvarende kurs, hvor menn som tidligere hadde skutt mot hverandre satt side om side og lot følelsene boble over. Menn skal ikke gråte er et varmt og menneskelig drama som på åpent og jordnært vis skildrer hvordan 90-tallets blodige krig fortsatt preger menneskene på Balkan, men også hvordan felles erfaringer kan bidra til å bygge broer mellom gamle fiender.
Filmen er vakkert fotografert i bredfilms-format i de bosniske fjellområdene og lydsiden er inspirerende og medrivende, med en fjern flyangrepslignende lydkulisse over store deler av handlingen. Den er Drljevics første helaftens spillefilm og ble tildelt Europa Cinema-prisen og Juryprisen ved verdens-premieren på Filmfestivalen i Karlovy Vary sist sommer. Den har siden vunnet en rekke priser på anerkjente internasjonale filmfestivaler, som Beste Film ved Zagreb Film Festival, Kritikerprisen ved Ljubljana Film Festival og Beste Film under Bratislava Film Festival og den ble nominert til Grand Prix ved Bergen Film Festival i fjor.
En av produsentene er den kjente bosniske regissøren Jasmila Zbanic som har hatt suksess ved Berlin-festivalene og som gjestet Norge i 2010, under Liv Ullmann symposiet. Det er meget prisverdig at distribusjonsselskapet Fidalgo har tatt den inn til norsk kinodistribusjon