Harry Dean Stanton døde 15. september i en alder av 91, og levde ikke lenge nok til å få sett sin siste film som er en hyllest til ham selv, denne kjære kultfiguren og hans mer enn 50 år lange karriere.
Lucky følger den åndelige reisen til en 90-årig ateist. Etter å ha overlevd sine samtidige, befinner egenrådige Lucky (Harry Dean Stanton) seg selv i livets høst. Karakterskuespilleren John Carroll Lynchs regidebut er en hyllest til Harry Dean Stantons liv og karriere, samt en meditasjon over moral, ensomhet, åndelighet og vennskap.
Når det gamle indie-ikonet Harry Dean Stanton tar på seg Luckys cowboyskjorte og boots, ville det være en underdrivelse å hevde at han er som skapt for rollen. Han er Lucky. Lucky bor i en amerikansk småby nede ved den meksikanske grensen. Vi introduseres for ham mens han tar sin morrarøyk, gjør yoga, strekker seg og går sakte, omgitt av det ørkenaktige landskapet som minner oss om hans mer episke vandringer i Wim Wenders´
Paris, Texas. Vi tas med på hans daglige rutiner; med besøk på den lokale diner, når han løser kryssord, og småprater med venner – vaner som ikke kan fortsette evig. Legen hans forteller ham at til tross for at han er ved god helse må han akseptere det faktum at han er «gammel og blir eldre».
Den håpløst stae ateisten Lucky er da tvunget til å konfrontere «tomrommet» han er på vei mot.
Regissør Carroll Lynch (som fikk sitt gjennombrudd som Frances McDormands ektemann, Norm, i den originale
Fargo og nylig ble sett som Lyndon B. Johnson i
Jackie) og manusforfatterne Logan Sparks og Drago Sumonja demonstrerer en kjærlighet for det verbale.
Her er sterke skuespilleprestasjoner, med Tom Skerritt (Harrys medspiller i den originale
Alien) i en nydelig cameo, og ikke mindre enn David Lynch i noen få scener som den noe Lynch-aktige Howard. Lynch jobbet ofte sammen med Stanton, og da
Lucky spiltes inn var Harry også med i den nye
Twin Peaks (Lynch elsket ham og likte å kalle ham Gud). Lynch sjarmerer i rollen som Howard – en mann som sørger over sin rømte skilpadde. Men det er Stanton som stjeler showet, enten han vandrer av sted til en munnspillversjon av «Red River Valley » (som han også sang i den nye
Twin Peaks), driter i røykeloven, eller hans stille angst over hva som venter ham. Mot slutten sier Lucky rett ut: Jeg er redd!
Når Johnny Cashs ”I See A Darkness” spilles i en scene der den 90 år gamle Lucky ligger i sengen i sitt lille hus i steinørkenen og frykten for døden, faller alt på plass.