Hvem var den første som kysset Liv Ullmann, spør man i reklamen, hvem vant damenes pokal under landsrennet på ski i Gråkallen i 1921? Hva skjedde med jødene i Trondheim under verdenskrigen? Og hvordan gikk farmor kledd da kjæresten, han hun hadde før farfar, tok henne på varieté? Hvem reddet Bakklandet fra å bli en motorvei?
Dette og mange andre spørsmål får man svar på i denne muntre og informative arkivfilmen, som hadde premiere på årets Kosmorama-festival. Fra begynnelsen av 1900-tallet og fram mot våre dager er det hentet fram unike filmer fra nasjonale arkiver, og fra loft og kjellere i private hjem. Mange av dem er sjelden eller aldri tidligere vist for publikum.
Den erfarne produsenten Dag Hoel og nykommerregissør Magnus Skatvold har sydd sammen et nytt og unikt filmunivers. Filmen er både humoristisk og dramatisk, ikke minst takket være de mange intervjuer (NB. no talking heads!) og kommentarer fra profilerte og kjente trondhjemsfolk som Liv Ullmann, Odd Reitan, Anne B. Ragde og Ulf Risnes. De forteller alle om sine vandringer gjennom tiden. Professor Bjørn Sørenssen ved NTNU har vært filmhistorisk og faglig konsulent, og sjefskurator Lars Gaustad ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana har hatt ansvaret for den ni-tidige restaureringen og tilretteleggelsen av materialet. Filmen fremstår som teknisk superb og helhetlig, det er utrolig hvordan gammel film kan holde seg så godt når den er i svart/hvitt eller fra fargefilmens første år. Her er vinter-bilder og trikkebilder, passasjer fra by og land, demonstrasjoner og folkeliv i skjønn forening.
Fortellingen er, som så ofte i meta-filmer, større enn objektet selv, større enn byen Trondheim. Dette er filmen om hvordan det menneskelige fellesskapet utviklet seg i Norge, fra kroningen av kong Haakon i 1906, gjennom dramatiske krigsår og uhemmet velstandsøkning før og etter at oljeøkonomien endret forståelsen av hva fellesskap innebærer. Den er samtidig en inspirasjon til andre byer om å finne fram arkivmateriale, fra private hjem og kommunale lagre, måtte Gud forby at slike fremdeles finnes, nitratfilmen fra før 1954 er jo selvantennelig og ekstremt brannfarlig, vi får alle håpe at det er i Nasjonalbiblioteket de ligger og venter på en filmfaglig utvelgelse og kunstnerisk bearbeidelse!
Flott at Storytelling tar denne filmen ut på kino for det ganske land.