Malerisk og vakker

Filmen har en nærmest malerisk komposisjon og er stillfarende og mediterende. Xavier Beauvois utvikler mye av den lavmælte stilen som gjennomsyret hans kritikerroste studie av religiøs tro i Om guder og mennesker. Som den filmen, er også denne et slående vakkert verk som vil kunne finne et like stort kinopublikum. Jeg så den selv en lørdag kveld i en fullsatt sal i Klingenberg kino i Oslo og det var god stemning blant et voksent publikum som burde garantere et langt liv ut over det ganske land.

Vokterskene skildrer årene mellom 1915 og 1920. Franske byer og landsbyer tømmes for unge, arbeidsføre menn. Noen av dem vender lemlestet hjem, mange forblir på slagmarken. Dette fikk selvfølgelig store konsekvenser for livet på landsbygden. Det harde gårdsarbeidet måtte i sin helhet overlates til kvinner, barn og gamle. Det var stor forskjell på folk, og moralske koder styrte folks liv og skjebne.

Vokterskene handler om kvinnene som blir igjen når mennene drar i krigen. Kvinnehender arbeider, baker, vasker, pumper vann fra brønnen, holder plogen på rett kurs, trekker oksene over gårds-plassen og forestår salget av gårdsproduktene. Kvinnene i filmen er Madame Hortense (Nathalie Baye), en gråhåret husfrue på en stor gård, den elegante men utilpassede datteren Solange (Laura Smet) og Solanges stedatter. Tre av familiens menn kjemper på slagmarken. Til innhøstningen av hvete, malerisk skildret med tidstypiske redskaper, hentes foreldreløse Francine (Iris Bry) inn som tjenestejente. Hun viser seg straks som en dyktig arbeiderske og får tilbud om å bli på gården. Mennene kommer hjem på permisjon av og til og forandrer som så ofte under en krig, relasjonene mellom rollefigurene.

Historien, som er skrevet av regissøren selv, sammen med Frédérique Moreau og Marie-Julie Maille, fortelles i et lavmælt tempo, der man får god tid til å la både figurer, omgivelser og samfunnsstruktur synke inn, før man aner konturene av filmens kommende konflikt. Men den kan være vanskelig å fatte fullt ut, relasjonen mellom personene er noe uklar og det går nesten tre kvarter før man aner en slags fremdrift i den vakre settingen. Den tilsynelatende unnselige tjenestejenta utvikles etter hvert til å bli filmens hovedperson.

Amerikanske soldater på vent er filmens katalysatorer. USA erklærte krig mot Tyskland den 6. april 1917, var en uavhengig makt men samarbeidet nært med de allierte militært. De handlet selvstendig innen de diplomatiske forbindelsene. USAs store bidrag begynte samme år og ble levert i form av utstyr, råvarer og penger. Amerikanske soldater ankom i stort antall i løpet av sommeren 1918. De spilte en stor rolle for seieren 11. november. Dette fremstilles med god fortellermessig posisjon og klar historisk forankring i filmen, bla. ser vi at traktoren kommer inn og revolusjonerer landbruket. Denne er imidlertid, som så altfor ofte i historiske filmer, tatt rett ut av garasjen, nylakkert og fin, i likhet med klær, rekvisitter og togmateriell. Det er som om designernes viktige instrument patina-sprayen ofte mangler i dagens europeiske filmer.

Musikken, komponert av mesteren Michel Legrand, er tidstypisk og vakker og rammer inn historien effektivt i vakre bilder. Filmen vil bli stående som en solid moderne fransk klassiker og distribusjons-selskapet Fidalgo fortjener nok engang heder for sin ambisiøse filmimport.