Film og musikk rettet mot det store amerikanske kristenmarkedet er big business med filmer som 
Heaven is Real og 
God’s Not Dead. Felles for dette kulturfenomenet er at både musikk og filmer retter seg mot de allerede frelste som her kan få bekreftet sin tro. 
I can only Imagine er et forsøk nå et større publikum. 

I can only Imagine er historien om bandet MercyMe og bandets tekstforfatter og vokalist Bart Millard. Bandet er et fenomen med utallige solgt platinaalbum. Bart vokser opp med en far som både mentalt og fysisk mishandler ham. Som ung mann forlater han hjembygda for å satse på en musikkarriere innen sjangeren kristenrock. Til tross for sin vanskelige barndom og motgang får han sitt store gjennombrudd med låten ”I can only Imagine” som han tilegner sin nettopp avdøde far – som selvsagt ble frelst rett før han døde. Til gjengjeld velsignes Brad med trippel platinasalg og blir millionær. 

Som stort sett alle filmer innen sjangeren lider også denne av at misjoneringen kommer foran historien. Det som kunne blitt et sterkt oppvekstdrama føles som en klam hånd. Lyspunktet er en glimrende Dennis Quaid i rollen som den voldelige faren, men selv ikke han kan redde denne filmen som sliter med sin overtydelighet. 

Kristensjangeren har stort sett minimal interesse utenom de allerede frelste.
 I can only Imagine er nok et vitnesbyrd som bekrefter det.