Hvert år rundt første weekend i november samler en rekke av Tysklands filmjournalister og -distributører samt et stort lokalt publikum og mange nordiske og baltiske gjester seg i kinokomplekset Cinestar i den lille hansa- og marsipanbyen Lübeck i Nord-Tyskland.
I Lübeck kan man se filmene som ikke kommer i vanlig kino-distribusjon, det kan være både irriterende og stimulerende. Hvert år ønsker jeg at jeg VAR en filmdistributør, med en fet lommebok, da skulle jeg importert mange flotte verk, av tradisjonell episk karakter, de som vi fokuserte på det nordiske filmseminaret på Voksenåsen for noen år siden, de man gjerne VIL at folk skal se.
Fengslende fortelling
En slik film er Klaus Härös nye film
Tuntematon Mestari, (
En ukjent mester eller
The last deal) slik den engelske tittelen lyder. En aldrende kunsthandler skal avvikle sin butikk, men kommer over et klassisk Kristus bilde, trolig av den finsk – russiske mesteren Ilja Repin. Problemet er bare at bildet ikke er signert, det ligner en ikon og kanskje er det grunnen til anonymiteten? I en fengslende fortelling, mesterlig dramatisert, vever Härö oss inn et komplisert familie-forhold med datter og dattersønn og med mer eller mindre snuskete kunsthandlere og –kjøpere. Filmen er et stykke samtids-dramatikk fra et moderne Helsinki, for første gang i Härös produksjon, satt til vår tid og med en eldre mann i sentrum, ikke bare barna som han er så god til å skildre, gjennom en rekke tidligere filmer. Jeg håper inderlig at den ukjente mesteren kommer i norsk distribusjon!
Estland og Stalin
Håpet omfatter også en film fra Finlands naboland Estland, som nå snart er fullt integrert i det nordiske samarbeidet.
Seltsimees laps (eller
Den lille kameraten) som vel blir en korrekt oversettelse, er en gripende men også underholdene skildring av en ung 6-7 år gammel jente, tidlig på -50 tallet, som opplever at moren deporteres, men som likevel ønsker å bli en frisk ung-pioner, med rødt skjerf og høylytt marsjerende sang på landsbygda. Det er frykten for nasjonalisme som er sovjeterens pådriver bak deportasjonene. Jentas far må skjule sine estiske diplomer og medaljer fra -30 tallet. Først etter Stalins død i 1953 kan moren komme tilbake fra Sibir. Filmen er på mange måter en parallell til Härös film
Fekteren som ble vist under baltiske filmdager for 2 år siden, den har den samme inngående skildringen av det åpne barnesinnet som nekter å underkaste seg det grusomme politiske rammeverket i datidens Sovjet.
Den lille kameraten hadde verdenspremiere i Busan tidligere i høst og ble prisbelønnet der. En ypperlig film for norsk distribusjon, med kanskje premiere på barnefilmfestivalen i Kristiansand?
Danske epos
To danske filmer må også nevnes, Bille Augusts storslåtte epos
Lykke Per, etter Henrik Pontoppidans berømte og langt på vei selvbiografiske romansyklus om ingeniøren og lykkejegeren Per, som har de mest moderne og revolusjonerende teorier om vind- og bølgekraft på slutten av 1800-tallet men som ikke lykkes å få dem finansiert, på grunn av sitt særegne sinn og manglende fortsåelse for andre mennesker. Filmen er vel snarere en TV-serie, den er i alle fall sam-produsert av dansk TV2, men ikke desto mindre er det en stor opplevelse å se den på det brede lerret, med maleriske billed-komposisjoner og fremragende skuespill og dramaturgi, langt på vei i samme stil som Augusts mesterverk
Pelle erobreren fra 1987.
Før Frosten er et annet nytt dansk verk, med selveste Jesper Christensen i hovedrollen, en studie i dansk elendighet på landsbygda mot slutten av 1800 tallet, hvor frost og hungersnød legger sin dempende hånd på fattige men selveiende bønder. Det er malerisk og storslått, men etter min mening altfor sosialrealistisk og forutsigbart. Da heller den storslåtte 1. verdenskrigskildringen
I krig og kærlighed i regi av Kasper Torsting, en gripende dansk-tysk samproduksjon som både dramaturgisk og eksistensialistisk vil sette sine spor i moderne europeisk film. Det er interessant å se nye regissører på paletten og at danskene kan noe annet enn dogmer, krigsfilmer og grøsser-aktige samtidsfilmer.
Islandsk vinner
Island var selvsagt på plass, og den nordiske prisvinneren
Kona fer i strid stakk av med de fire gjeveste prisene i Lübeck. Den får vi heldigvis se i løpet av vinteren, takket være Arthaus. Jeg vil også slå et slag for
Andid edlilega, (-og pust normalt), som fikk filmkritiker-prisen i under årets Gøteborg-festival. Filmen er et spennende stykke bruksdramatikk fra Keflavik flyplass hvor en flyktning fra Guinea-Bissau stanses i passkontrollen mens hennes søster og datter slipper igjennom på vei til Canada. Den kvinnelige passkontrolløren, som selv har problemer i det daglige, finner fram til en slags søster-solidaritet med den afrikanske kvinnen og sammen planlegger de et herlig anarkistisk oppgjør med de stivbente reglene. Den burde også komme på kino!
Erik Poppe med masterclass
Norge var bredt representert med
En affære, Blindsone og
Føniks, og regissører, skuespillere og produsenter var på plass. Samt at Erik Poppe hadde masterclass med sine
Utøya 22. juli og Per Fuggeli – siste resept. Legger vi til at festivalen rommet et stort retrospektivt program med tema hav og havn, en Bergman serie -selvsagt, og et bredt tilbud av nye kort- og dokumentarfilmer er det bare å notere nok en suksess og sikre seg plass på Color Line neste høst.