En fandenivoldsk Johnny Depp manøvrerer seg gjennom et farlig farvann av humor og alvor, i en type «dramedy» man ikke ser så ofte på kino lenger.

Richard Says Goodbye går rett på sak, og introduserer oss for den middelaldrende (men kjekke, han er spilt av Johnny Depp) universitetsprofessoren Richard i det han får vite at han har uhelbredelig kreft. Med medisiner kan han leve et drøyt år til, uten kanskje et halvt. Han velger det siste, og benytter disse siste månedene til å gi en stor F i alle konvensjoner.

Richard fortsetter undervisningen i klassisk litteratur for studentene som virkelig ønsker det, og lover de som isteden vil pakke ranselen en middels karakter. For de gjenværende blir forelesningene alt annet enn klassiske: De flyttes utendørs eller inn på puben, mens Richard lever ut sin hedonistiske endetid med alkohol, dop og seksuelle eskapader.

På hjemmefronten får han imidlertid ikke fortalt verken kona (Rosemarie DeWitt), som har et forhold med Richards sjef, eller datteren (Odessa Young), som har innledet et forhold med en jente, de lite positive nyhetene om helsetilstanden sin.

Mellom arthouse og blockbuster

Etter mange år med blockbustere begir Johnny Depp seg her i kast med en litt mer utfordrende karakterstudie, og med det minner han oss om at han faktisk er en god skuespiller. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt valget av en mindre film har sammenheng med skandalene rundt Depps privatliv den siste tiden, men det er uansett gledelig å se et så kjent navn i en såkalt «mellomfilm» – en type film som plasserer seg mellom bredt anlagte storfilmer og smalere arthouse-dramaer, og som i manges øyne har en truet posisjon i kinomarkedet etter strømmetjenestenes inntog.

Richard Says Goodbye er en dramakomedie som låner sentrale plottelementer fra American Beauty (1999), i tillegg til at det også er naturlig å trekke sammenligninger med Dagen er din (Dead Poets Society, 1989). Noen moderne klassiker på linje med disse er den dog ikke, til det er regissør Wayne Roberts’ manus for lite gjennomarbeidet og ikke helt smart nok. Eksempelvis er det vanskelig å kjøpe at den «nye» Richards ukonvensjonelle undervisning har så voldsomt mye nytt å gi studentene, og de kvinnelige birollene kunne så avgjort ha fått mer å spille på.

Depp i fandenivoldsk slag

Filmen trår dessuten på usikker grunn ved å la all politisk korrekthet fare hos hovedkarakteren, noe som føles særlig umusikalsk i en scene der han «eksperimenterer» med å motta oralsex fra en av de mannlige studentene sine.

Men selv om den trår litt feil innimellom, lykkes Richard Says Goodbye langt på vei med sin kombinasjon av humor og alvor. Det er så absolutt fornøyelig å se Depp tilbake i fandenivoldsk slag, og til tider er filmen også genuint rørende.

Filmen etterlot meg med et håp om Johnny Depp vil ta flere slike roller framover, og at denne typen «dramedies» ikke vil ta et endelig farvel med kinopublikummet.