Med koronaviruset er de remastrede og nyutgitte samlingene med de japanske spøkelsesfilmene Ring og Ju-on nok en gang høyaktuelle!

To jenter i midten av tenårene er alene hjemme og prøver å skremme hverandre med å fortelle uhyggelig historier. Den ene jenta forteller om en gutt som så en video han hadde tatt opp. Da videoen var ferdig, ringte telefonen og han ble fortalt at han skulle dø om syv dager. Tomoko, den andre jenta, forteller alvorlig og skremt at hun selv har sett denne videoen før hun bryter sammen i latter og innrømmer at det hele var en løgn. Samme kveld dør Tomoko. Så sprer videokassetten seg som et dødelig virus.

Ring var en superpopulær film som ble et fenomen og etter hvert en kultfilm, også i Norge. Nå er Ring-filmene samlet i nylanserte DVD- og Blu-ray utgivelser samt tilgjengelig på VOD. Men hva er den høyaktuelle koblingen til dagens svært dødelige koronavirus? Før vi kommer til virustemaet må vi se på starten og se hvor de japanske skrekkfilmene henter sin inspirasjon fra.

Grimm, Asbjørnsen og Moe

De tyske Brødrene Grimm samlet og utga sine eventyr i starten av 1800-tallet mens norske Asbjørnsen og Moe ga ut sine eventyrsamlinger noen tiår senere. Men allerede på 1700-tallet hadde en omreisende samurai samlet eventyr og folkefortellinger full av spøkelser, demoner og andre overnaturlige tema på sin reise i Japan. Disse fortellingene ble senere fremført på grotesk og voldelig vis gjennom teaterformene no og kabuki. Siden ble historiene gjenfortalt gjennom en rekke spillefilmer fra 1910 og utover.

Her var tematikken blant annet begjæret og spøkelsets hevn, og filmenes visuelle utrykk var kvinne i hvit kimono med langt svart hår og blekt ansikt. De første filmene som fikk stor oppmerksomhet utenfor Asia var Forbannelsen og Onibaba som begge ble lansert i 1964. Hjemmepublikummet elsket Onibaba som ble en stor suksess i både inn- og utland mens Forbannelsen tydelig var laget med vestlig inspirasjon og ble en økonomisk flopp i hjemlandet. Begge filmene ble derimot hyllet og fikk flere anerkjente priser på europeiske festivaler.

Moderne paranormale historier

Slik den omreisende samurai samlet eventyr på 1700-tallet skulle nye reisende samle moderne paranormale historier fra dagens samfunn på 1990-tallet og flere skulle etter hvert bli til romaner og filmer. En av de første var Hideo Nakatas debutfilm Joyû-rei (1996) som på mange måter kan sees på som en slags treningsfilm og forgjenger til Ring (1998). Et sted hjemsøkes av et spøkelse med onde hensikter og hovedpersonen må komme til bunns i de merkelige fenomenene. En av de som likte filmen var den lovende forfatteren Kôji Suzuki som oppsøkte regissør Nakata og spurte om han ville filmatisere hans roman Ringu fra 1991.

Forvrengte døde tenåringskropper blir funnet en etter en og journalisten Reiko, som også er tanten til et av ofrene, begynner å undersøke sammenhengen til de sjokkerende dødsfallene. Hun avdekker en urban legende om en videokassett som får seeren til å dø innen en uke om de ikke kan overtale noen andre til å se innholdet på videokassetten og dermed videreføre den dødelige forbannelsen og viruset. Hideo Nakatas Ring ble et internasjonalt fenomen og la grunnlaget for en ny type skrekkfilm. DreamWorks kjøpte rettighetene til nyinnspilling og fire år senere kom en amerikansk suksess som igjen banet vei for ytterligere nyinnspillinger av andre lignende japanske skrekkfilmer som Ju-on (2002).

Eksportvare

Etter Ring var Ju-on det store japanske spøkelsesfenomenet og eksportvaren som skulle gi en støkk i seere over hele verden. I Ju-on oppstår forbannelsen når noen har dødd i hendene til noen med et voldsomt raseri. De som møter denne forbannelsen dør, og en ny forbannelse blir skapt. Spøkelsene i Ju-on og dens oppfølger manifesterer seg i form av spøkelse relativt kort tid etter at døden har inntruffet, i motsetning til Ring hvor Sadako dukker opp som spøkelse opp først 30 år etter at hun døde. Ju-on er en film som har hentet inspirasjon fra amerikanske skrekkfilmer fra 1970-tallet, men som samtidig lar det meste av filmen hvile på japansk kaidan-tradisjoner.

De dødelige kvinneskikkelsene er som regel iført i hvit kimono, det nasjonale antrekket som har fulgt sjangeren fram til nyere filmer rundt millenniumskiftet. Klesstilen og de bare føttene kommer trolig av at kvinnene i filmene fra 1950- og 1960-tallet blir drept av noen de kjenner, og på et tidspunkt hvor de er iført nattkjole eller kimono. I kontrast til den hvite drakten har de et langt svart hår som skjuler ansiktet. Huden i ansiktet er sminket hvit, slik som huden til de døde, men er også betydelig inspirert av no- og kabuki-teateret med mørke skygger rundt øynene. I hovedsak er spøkelsene unge kvinner eller små jenter som Sadako i Ring, men også som den lille gutten Toshio i Ju-on.

Kvinnelig monster

Årsaken til at det i hovedsak er kvinner som blir portrettert som spøkelser i disse filmene kan ha en sammenheng med det klassiske synet på kvinnen i den japanske kunsten. I den europeiske tradisjonen bruker femme fatale-skikkelsen sin kvinnelist og seksualitet for å utnytte mennene til sin fordel. På samme måte bruker også det japanske spøkelset sine kvinnelige egenskaper til å lure menn. Kvinnelig lyst går for å være en sterkere og mer demonisk lyst enn mannens for det er kvinnen som sitter på hemmeligheten til livet og det er hun som kan skape et nytt liv. Fordi det er kvinnen som har mulighet til å villede mannen så er det kvinnen som må lide mest.

Mange av historiene og effektene i disse spøkelsesfilmene fremsto som nye, originale og innovative for det vestlige publikumet da filmene kom. I motsetning til den generelle amerikanske og europeiske skrekkfilmen, som vektlegger eksessive og blodige effekter, var denne japanske spøkelsesfilmen relativt fattig på blod og gørr. I stedet ble spenning, ubehagelig stemning og dens nerve fremhevet. I et stort flertall av amerikanske filmer vektlegges det sjokkerende og plutselige med crescendoer i lydbildet. I den japanske spenningstradisjonen brukes dempet musikk, og spøkelsene beveger seg sakte framover.

Moralen

I det japanske samfunnet har ånder og spøkelser en spesiell funksjon og det finnes ikke noen gud eller Satan. I stedet er det et komplekst system av regler for oppførsel i ulike sosiale situasjoner. Et tema som ofte går igjen tidligere japanske spøkelsesfilmer, er mannen som av ulike motiv erstatter sin kone med en ny kvinne. Resultatet er gjerne at kona tar sitt eget liv eller blir drept av sin mann for deretter å hevne seg som et spøkelse.

Det moralske og etiske med disse historiene er at man lever i uvisshet hvis man tar livet av noen og at spøkelsene har rollen som den etiske og moralske vokteren. Spøkelsene er en overhengende trussel som skal hindre dem i å handle galt. På samme måte som kristendommens Gud har gitt menneskene de ti bud som de skal forholde seg til, må det japanske folket leve i henhold til spøkelsenes uskrevne regler.

Høyaktuelt virus

Koronaviruset preger i aller høyeste grad dagens nyhetsbilde og derfor har flere av de japanske spøkelsesfilmene nå fått en fornyet interesse. Virus som en truende og dødelig fare har vært et av de viktigste temaene i skrekkfilmsjangerens historie, fra den ytre trussel i amerikanske filmer på 1950-tallet til større og moderne amerikanske produksjoner som dystopiske 12 Monkeys (1995) eller utbruddet av et Ebola-lignende virus i Outbreak (1995). En usynlig trussel preget også det nye millenniet hvor frykten for virus og sykdommer som SARS, ebola, fugleinfluensa og biologisk krigføring har satt sine spor med infertilitet i Children of Men (2006) til utenomjordisk trussel i The Invasion (2007).

I flere av de tidlige japanske spøkelsesfilmene var også virustema svært sentralt. Viruset påvirket og straffet mennesker som syndet og ble en slags forbannelse i form av demon eller spøkelse. I moderne japanske skrekkfilmer sprer viruset seg ved hjelp av den gang moderne teknologi som VHS-kassett. Viruset fungerer som et slags motsvar til det moderne samfunnet på samme måte som naturens hevn, med blant annet Godzilla, var et motsvar til menneskenes ødeleggelse av naturen med atomsprengninger på 1950-tallet.

Naturens straff

Mens typer som koronaviruset er relativt nytt for oss i Norge er denne typen virus noe som har vært et tilbakevendende fenomen i asiatiske land. Blant denne typen trussler finner vi Ebola-viruset, varianter av kugalskap, Sars og fugleinfluensavirus. Klimaforandring, økt folkevandring, hyppigere reiseaktivitet, samt overbefolkning i storbyer kan raskt endre epidemier til noe større. Overbefolkning og overfylte storbyer strider sterkt mot naturreligionen shinto og virusene kan dermed sees på som en straff til mennesket som overbeskatter naturen. Dermed blir virus naturens måte å forbanne mennesker på lik linje med jordskjelv, tsunamier og vulkaner som hele tiden truer den japanske øya og dens befolkning.

Sprer seg som et virus

Ring ble et fenomen og et slags virus som spredte seg fra roman til filmen med påfølgende oppfølgere eller såkalte prequels. Ettersom få leser undertekster i USA kom nyinnspillingen Ring (2002) som den gang bli den mest suksessfulle nyinnspilling av en skrekkfilm i amerikansk filmhistorie. Mye av det samme skjedde også med Ju-on. Med Takashi Shimuzus egen nyinnspilling The Grudge (2004), Walter Salles Dark Water (2005) og Hideo Nakatas The Ring Two (2005) hadde det blitt skapt en egen syklus med amerikanske nyinnspillinger av den japanske spøkelsesbølgen.

Japanske regissører var nå en del av Hollywood, Ring-franchisen ble forsøkt gjenopptatt med Rings (2017) og i Japan kom Sadako i 2019 som fungerte både som en opprinnelseshistorie og som en slags ny begynnelse. Samtidig som koronaviruset sprer seg som en farsott i dag aner vi at japanske spøkelser snart får nok en renessanse. I mellomtiden kan du se Ring og Ju-on filmene på nytt i nyoppussede versjoner.