«Trond Giske – makta rår» - portrett av et maktmenneske
4Total vurdering

Tittelen lover mye, kanskje for mye. Jeg leser den som en studie av maktmennesket Trond Giske, en lesning av innholdet mellom linjene. Bustnes leverer en litt merkelig meta-filmbasert cinema verité dokumentar.

Politisk dokumentarfilm er fascinerende. Fra Fred Wisemans unike filmer, som vi fikk et godt glimt av under dokumentarfilmfestivalen i Fredrikstad nylig, via det tyske regiparet Walter Heynowsky og Gerhard Scheumann i DDR tiden, Studio H&S, som trengte inn i Amerikanernes Vietnam-krig og herjinger i Latin-Amerika på en inngående og utleverende måte i tiden 1969 – 1982, til Stefan Jarls og Michael Moores mange fascinerende verk.

Robert Drew og Richard Leacocks Cinema verité-inspirerte Primary (1960) som fulgte demokratenes toppkandidater Hubert Humphrey og John F. Kennedy når de kjempet om velgernes gunst, var kanskje den første virkelige politiske dokumentaren. Det var det nære perspektivet som var det nyskapende, filmskaperne befant seg bak kulissene, og fanget inn små detaljer da Humphrey og Kennedy møtte velgere eller slappet av på hotellrommet mellom slagene. Primary endret skildringen av politikk og politikere, ikke minst ved å fokusere på menneskene og ikke bare politikk, slagord, retorikk og talekunst i den moderne dokumentarfilmen, skriver film-professor Gunnar Iversen fra sine godt orienterte overblikk ved Carleton-Universitetet i Toronto.

Trond Giske - Makta rår Documentary | March 11, 2022 (Norway) Summary:
Countries: NorwayLanguages: Norwegian

Norske politiske portretter

 Vi har en interessant, om enn ikke stor tradisjon i Norge også, med de to foregående politiske portrettene av AP-lederne Einar Gerhardsen (Tillitsmannnen, regi Oddvar Bull Tuhus 1976) og Jens Stoltenbeg (Oljeberget, regi Aslaug Holm 2006). Håvard Bustnes’ nye film forsøker å gå bak fasaden til en politiker, med utgangspunkt i den norske #metoo-saken, hvor statsråd og tidligere nestleder i partiet, Trond Giske har bidratt til i overkant mange anklagelser, hendelser og situasjoner.

Bustnes tok kontakt med Giske for over 20 års siden, og lanserte en idé om en film som skulle følge dette store politiske talentet fram til en mulig statsministerposisjon. Han fikk ikke noe svar på ønsket om kontakt. Men da anklagelser om upassende dame-historier tok form høsten 2017 formet det seg en ny idé hos regissøren. Han fikk Giske med på en film som skulle skildre tilbakekomsten av et stort politisk talent fra sitt kjære Trøndelag.

Maktmennesket

Tittelen lover mye, kanskje for mye. Jeg leser den som en studie av maktmennesket Trond Giske, en lesning av innholdet mellom linjene. Bustnes leverer en litt merkelig meta-filmbasert cinema verité dokumentar. Han gjør det bevisst for oss at han lager en film om Giske, der han sitter nedsunket i baksetet i Giskes Volvo med den litt latterlige lille rødmalte campingvogna på slep. De er på turné i Trøndelag og Nord-Norge, noe som skal sikre ham comeback etter anklagelsene om trakassering og det medfølgende politiske fallet i partiet.

Gradvis får vi avslørt en splittet politiker. Han er partiets kronprins i Trøndelag, hyllet og elsket fordi han leverer godt politisk håndverk, gjennom å snakke med folk, forstå deres problemer og situasjoner og bidra til å etablere en politikk som kan gjøre noe for dem. I Oslo er han party-prinsen, med upassende oppførsel på nachspiel, enten det er partisamlinger eller kulturelle treff. Og endelig en tredje, en ydmyk far og ektemann, forstående og lyttende til kona Haddy N’jies formaninger og råd.

Men vi får også, med Bustnes’s ærbødige avstand, et innblikk i en maktpolitikers liv som ikke helt står til troende. Hans unnskyldninger overfor kvinnene som opplevde trakasseringene er en politikers forsøk på å håndtere ubehageligheter, han sier unnskyld med det synes ikke opplagt at han mener det. I barne-TVs små historier om Daniel Tiger (på Netflix) har vi lært at man må mene noe med sine unnskyldninger og sette dem inn i konkret handling for å gjøre den krenkede glad. Nå som Giske har fått et nytt barn (Gratulerer!) har han jo full anledning til å studere denne med-menneskelige adferden.

Bustnes går ikke kraftig nok inn på maktmennesket Trond Giske. Som kulturpolitiker, både i Stortingskomiteen og som minister fikk i alle fall vi i filmbransjen et inntrykk av en arrogant fyr, som ikke gikk av veien for omplasseringer og endringer av betydning for driften i kulturområdene, både for Norsk kulturråd og Norsk filminstitutt. Men han var også dyktig, fikk på plass økt oppmerksomhet og bevilgninger til beste for feltet.

Varslerne

En rekke journalister, bla. Snorre Valen, er filmens kommentatorer utover i reportasjen, og det fungerer for så vidt greit, selv om jeg her savner etablerte størrelser i Arbeiderpartiets indre liv, som kunne ha beskrevet Giske noe oven ifra, med tidens perspektiv.

Varslerne, kvinnene som stod fram og avslørte ministeren burde også fått større plass. De som står fram gjør det grundig og overveid. Man kunne tatt med og anonymisert andre utsatte, for bedre å få fram hva disse kvinnene opplevde, følte og erfarte, ikke minst etter hans «unnskyldninger». Og man burde ha satt trakasseringene inn i en studie av maktmennesket, #metoo var vel bare toppen av isfjellet.

Det antydes flere ganger at anklagelsene om trakasseringer er forstørret opp av en fløy i partiet, under ledelse av den andre nestlederen Hadia Tajik. Her ville det vært på plass med intervjuer med andre områder av Arbeiderpartiet; AUF, Vestland, Sørland etc. Samt kanskje nordiske kollegaer? Og noen samfunnsvitere som kan forklare fenomenet om politisk avgrensing og skyldfordeling.

Det er mye bra arkivmateriale som er funnet fram, helt fra Giskes tidlige politiske tider. Og det er godt sammensatt, via klipp, musikk og lyd-design.

Dramaturgisk har filmen flere interessante oppslag, bla. er arrangementet av avisoverskriftene spennende og i øyenfallende. Men det blir mye bilkjøring med rød campingvogn, mye kaffedrikking med venner og kamerater i Trøndelag og mange opptak fra partisamlinger, uten at det gjør oss så mye klokere på hvem Giske egentlig er. Kanskje var det vanskelig å balansere Giskes medvirkning i filmen med en kritisk distanse. Det hadde muligens et par eldre, erfarne politiske kommentatorer kunnet rette opp.

Om forfatter

Jan Erik Holst, født 10.04.1949 er utdannet ved Filmvetenskapliga Institusjonen og senere ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Han har vært filmklubb-leder, kinosjef, filmkritiker, filmprodusent og universitets- og høgskolelærer i film og direktør i Norsk filminstitutt fra 1988 – 2014. I denne tiden var han også formann i Scandinavian films 1993 - 2001. Han er medlem av Norsk filmkritikerlag og av det Europeiske filmakademiet og redigerte bokverket Filmen i Norge del I og II, skrev essaysamlingen Det lille sirkus om film- og kinohistorie i Norge og redigerte Stork flying over pinewood. Nordic – Baltic film co-operation 1989 – 2014. Han lanserte sin bok To liv – Zwei Leben om norsk – tyske filmforbindelser under bokmessen i Frankfurt i oktober 2019.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen