Regissør Hallvar Witzø gjør sin spillefilmdebut med Alle hater Johan. Filmen er et friskt blikk på bygdetullingen i et øysamfunn på Trøndelagskysten.

På øya Titra har Grande-familien vært uglesett og misforstått i generasjoner.  Johan (Pål Sverre Hagen) er det siste gjenlevende familiemedlemmet på familietreet. Fremtiden til Grande-familien avhenger av ham.

Ikke alle er like glade i dem. Gjennom generasjonene har de hatt en eksplosiv adferd.

Dynamitten har skapt stor entusiasme blant familiemedlemmene, men ikke nødvendigvis hos resten av øyfolket.  Under andre verdenskrig tok Johans kommunist-foreldre egenhendig og sprengte en rekke bruer for å sabotere tyskerne. Ikke var det alltid riktig bro de tok og i tillegg overkjørte den lokale hjemmefronten som hadde planlagt å ta de samme bruene.

Arvelig belastet

Johan opplever at foreldrene går til himmels når de prøver å uskadeliggjøre en sjømine. Det skremmer ikke Johan som har arvet foreldrenes hang til det eksplosive. Det ender med at det går galt, og nabojenta Solvor (Ingrid Bolsø Berdal), som han er forelsket, blir alvorlig kvestet.

Det er ingen annen mulighet for den siste Grande-ætlingen enn å emigrere til Amerika for en ny start.

Tjue år seinere vender han tilbake til Titra og Solvor som han ikke har kunne glemme og drømmen om å føre Grande-slekten videre.

Frodige trøndere

Erlend Loes manus er et frodig møte med urtrønderne på Titra. Filmen foregår over et tidsspenn på åtti år og sminkørene har gjort en imponerende jobb.Witzø har spilt det hele inn på location på gjennomført trønder-dialekt hos alle de medvirkende.

Hele filmen er spilt inn på location på øysamfunnet Titra i Trøndelag. (Foto: Eirik Linder Aspelund)

Dialekten er så gjennomført at filmen fremstår nærmest «etnisk» – på samme måte som Harald Zwarts Lange flate ballær-filmer.

Witzæs frodige tilnærming til historien kjenner vi igjen fra Oscar-nominerte kortfilm Tuba Atlantic og som regissør av tv-seriene Helt perfekt og Neste sommer.

Komedie er en vanskelig sjanger, og spillefilmformatet er mer krevende enn tv-formatet, men Witzø behersker overgangen og har laget en film som evner å underholde selv om den nok kun vært tjent med en noe strammere redigering.