Populærkulturelle filmfenomen fører ofte til repetitiv gjensynstrang. Matrix-filmene er en av disse og i forbindelse med videolanseringen av The Matrix Resurrections er det tid for nok en gjennomgang.

Etter å ha sett de fire Matrix-filmene på nytt er det noen vesentlige punkter som stikker seg ut. Disse er nok velkjent for de som flittig har sett film i over 20 år, men muligens interessant for en ny generasjon filmseere. Vi trekker linjer fra Platons klassiske huleliknelse med sitt skyggespill og som går som en rød tråd gjennom franchisens fire filmer. Filmserien har en bilscene som befinner seg i toppen av bilscener,  den raffinerte Hong Kong-filmens kamp- og skytescener på Hollywoodsk vis og fornyet sci-fi sjangeren.

The Matrix (1999) handler om Thomas Anderson som jobber som dataprogrammerer på dagtid og bedriver kveldene som hacker under aliaset Neo. Han kommer i kontakt med den besluttsomme Trinity, møter Morpheus samtidig som mystiske agenter jager dem. Det er en kombinasjon av mørk sci-fi, cyberpunk og film-noir. Det er paranoia, retronostalgisk miks mellom vintage og moderne teknologi. Det hele badet i et uvanlig grønt bilde med særegne kamerautsnitt.

Etter nærmere 20 år ble franchisen nylig gjenoppvekket med The Matrix Resurrections (2021) som fungerer som oppfølger, reboot, og en metaaktig remix av tidligere filmer. På kreativt vis vrir og snur den et velkjent univers på hodet. Fjerde film er en god grunn til å gjøre et gjensyn med de tre første, men den klarer ikke helt å skape samme forbløffende fascinasjon som den man opplevde i første møte med dette universet.

Den utvalgte

Springbrettet som automatisk gjør den første filmen til et klassisk og velfungerende konsept bygger på en den gang 50 år gammel teori. Den utvalgte er et veletablert konsept, spesielt i fantasy og sci-fi filmen. I Joseph John Campbells bok «The Hero with a Thousand Faces» fra 1949 diskuterer han hvordan heltens reise i ulike mytologier har store fellestrekk. Dette konseptet har siden blitt et velkjent grep i filmens univers hvor vi gjenkjenner hvordan den utvalgte blir funnet og får vite sin rolle og skjebne. Deretter må han trenes opp før han møter ulike utfordringer og fristelser og til slutt må leve opp til profetien.

Hovedroller i store franchiser bærer denne børen, blant annet Harry Potter, John Connor i Terminator, Luke Skywalker i Star Wars og ikke minst Thomas Anderson eller Neo i The Matrix. Neo betyr ny samtidig som det er et anagram av One – den ene. I førstefilmen får han vite sin rolle, i andrefilmen blir han mer selvsikker og i tredjefilmen er det kun han som kan redde Zion fra 250.000 drapsroboter. I fjerdefilm rykker vi tilbake til start.

Todelt lansering

The Matrix var et populærkulturelt fenomen av de sjeldne og den sto fjellstøtt på egne ben. Andre- og tredjefilm ble spilt inn samtidig, men lansert med et halvt års mellomrom 21. mai og 5. november 2003. Film to avsluttes med en fenomenal cliffhanger og på uvant vis måtte publikum forlate kinosalen med uforløste spørsmål. Historisk er det ikke uvanlig at to filmer har blitt spilt inn samtidig. Det har blitt gjort med Superman og Supermann II som ble sluppet med tre års mellomrom samt Back to the Future Part II and Back to the Future Part III som ble lansert med et halvt års tid.

Første del av Kill Bill ble sluppet i oktober 2003 med andredel et halvt år senere. Likedan ble det amerikanske Grindhouse-prosjektet lansert som de frittstående filmene Death Proof og Planet Terror med en måneds mellomrom sommeren 2007. Siden har Harry Potter og The Hunger Games gjort lignende valg i lanseringen av sine siste kapitler som del en og to. Men det var altså Matrix-universet som på suksessfullt vis banet veien for måten Hollywood slipper oppdelte filmer i dag.

Bullet time

Til The Matrix hentet regissørene Wachowski mye inspirasjon fra Hong Kong-actionfilmen, spesielt de svært actionfylte filmene til John Woo. Skytescener i sakte kino ble ytterligere raffinert med effekten bullet time som opphevet tid og rom. Tiden ble tilsynelatende frosset mens kamera panorerte rundt karakterene og publikum kunne se kuler som spant gjennom luften samtidig som karakterene dukket unna dem.

Den ikoniske scenen hvor Neo bøyer seg og dukker unna kuler for første gang forbløffet publikum og ble definerende for kommende actionfilm. Deretter skulle det dukke opp i videospillet Max Payne og siden i en lang rekke filmer, inkludert utallige parodier.

Kampkoreografi

Et annet element Wachowski-regissørene hentet fra Hong Kong var kampkoreografi. Den første minneverdige kampen utspilles mellom Neo og Morpheus og siden mellom Neo og Agent Smith. Wachowski-søskenene elsket kampkoreografen Yuen Woo-pings arbeidet med Jet Li-filmen Fist of Legend (1994) og ønsket ham til filmens mange kampscener.

Yuen Woo-ping ønsket først ikke å ha noe med filmen å gjøre og gjorde seg vanskelig gjennom å kreve skyhøyt honorar, full kreativ frihet samt trene skuespillerne i fire måneder før innspilling. Regissørene gikk til hans store forbløffelse med på hans krav. I tillegg til Matrix-trilogien skulle han koreografere andre storproduksjoner som Kill Bill-filmene.

Simulering

The Matrix er en innovativ dystopiske historie lagt til år 2199, rundt 100 år etter krigen mot maskinene. Det handler om avansert teknologi og kunstig intelligens i storbyer nedbrutt av kaos. På mange måter var dette cyberpunk-sjangerens store gjennombrudd på film selv om vi hadde sett trender med virtual reality-drømmer i Kathryn Bigelow Strange Days (1995). Keanu Reeves-filmen Johnny Mnemonic (1995) og Dark City (1998) fra samme tidsperiode befant seg også i et lignende landskap.

Hovedkonseptet i Matrix-universet er simuleringsteorien, at hele universet er en simlulering i en slags datamaskin. Dokumentaren A Glitch in the Matrix (2021) utforsker denne simuleringsteorien som Matrix-universet bygger på og trekker tråder fra Platons huleteori til et høyst interessant foredrag av Phillip K. Dick i 1977. En av de som intervjues i dokumentaren er en ung mann som går så langt at han dreper sine foreldre fordi han faktisk tror han lever i en slik simulering.

Brukt framtid

Star Wars og Alien banet vei for uttrykket used future, eller brukt fremtid. I disse filmene var det tydelig slitasjebruk på romdrakter og fartøy, og man trodde at folk hadde levd lenge i framtiden. Også i Matrix-universet er fremtiden slitt og brukt, fra den retronostalgiske stilen med gamle biler og telefoner til cyberpunk og steampunk. Det er tydelig at universet har eksistert i lang tid, dette gjelder både det som foregår i Matrix og det som utspiller seg i virkeligheten.

I motsatt ende har vi i Matrix nybygde elementer, som scenen på motorveien i andrefilmen The Matrix Reloaded (2003) hvor de skal redde Nøkkelmakeren fra tvillingene. Regissørene fant ikke noe eksisterende veiområde som passet til deres visjon og dermed ble løsningen å bygge en flere kilometer lang motorvei som ga dem den nødvendig kreative kontrollen de trengte. Den uovertrufne scenen fremstår som det kanskje mest minneverdige fra andrefilmen og står blant filmhistoriens beste bilscener.

Exoskeletaldrakt

I tredjefilmen The Matrix Revolutions (2003) trekker Wachowski-søsknene nok en gang tråder til gammel sci-fi. I finalescenen til James Camerons Aliens (1986) ble den store kampen mellom Ripley og monsteret utspilt i en exoskeletaldrakt. Cameron hadde hentet inspirasjon i Robert A. Heinleins roman «Starship Troopers» fra 1959 og skulle siden gjenbruke konseptet i Avatar (2009). Moralen skulle derfor bli at enhver stor sci-fi franchise bør by på en kamp i exoskeletaldrakt.