Den Shyamalanske tvisten er et filmatisk fenomen som har forbløffet publikum i over tjue år. Vi gjør et gjensyn og rangerer Shyamalans filmer.

Shyamalan utviklet en lidenskap for film da han i ung alder fikk et Super-8 kamera av sine foreldre. Senere studerte han filmproduksjon og utforsket mediet med spillefilmene Praying with Anger (1992) og Wide Awake (1998). Få har sett hans tidlige forsøk og de har for lengst gått i glemmeboken, men i overgangen til det nye millenniet ble han Hollywoods store yndling.

Han har jobbet med Hollywoods største skuespillere som Bruce Willis, Mel Gibson, Samuel L. Jackson, Will Smith og Joaquin Phoenix. Men dette til tross blir hans filmer fortsatt vurdert i lys av hans uventet store gjennombrudd Den sjette sansen (2000) hvor han ble Oscar-nominert for beste regissør og beste originale manus. Han har blitt sammenlignet med sitt store idol Steven Spielberg og hans fortellertekniske plotvendinger har fått sitt eget uttrykk med en såkalt Shyamalansk tvist. Vi tar et gjensyn og rangerer hans filmer fra Den sjette sansen til Old.

Lady in the Water

Utover på 2000-tallet hadde Shyamalan blitt far og ønsket å fortelle en annen type historie enn de som hadde etablert ham som en av Hollywoods fremste og mest suksessfulle regissører. Lady in the Water (2006) var basert på en godnatthistorie han hadde laget for sine egne barn, men han måtte finne en ny distributør som våget å satse på hans merkelige annerledes-fabel om en profetisk vannymfe som befinner seg i bassenget til et boligkompleks. Disney hadde distribuert hans fire tidligere filmer, men forsto ikke konseptet denne gangen og avslo å gå videre med historien.

Leilighetsbestyreren Cleveland Heep (Paul Giamatti) finner vannymfen Story (Bryce Dallas Howard) i boligkompleksets svømmebasseng. Han setter seg fore å hjelpe henne hjem til sin egen verden. Samtidig er fryktinngytende monstre fra hennes verden på tokt i nærheten, fast bestemt på å ødelegge Story og alle som måtte finne på å hjelpe henne.

Lady in the Water ble presentert som en ny Shyamalan-thriller med et mystisk dyr som lurker i området, som en slags referanse til hans forrige film The Village (2004). Lady in the Water er et eventyr og en fabel. Den er mer tøysete og leken enn hans forrige filmer samtidig som den med sin skrudde humor er mer merkelig og gåtefull. Med Lady in the Water prøvde han noe annerledes. Den stormannsgale regissøren trodde at alt han tok i ble til gull, men dessverre var dette en film som ikke tok seg selv alvorlig.

Dette var hans første film uten Disneys mektige distribusjonssystem og den hadde ikke noe stort skuespillernavn som innsalg. Derfor ble den solgt inn som en M. Night Shyamalan-film med referanse til hans tidligere suksessfulle filmer. Publikum hadde dermed forventninger til nok en overraskende avslutning, men filmen innfridde ikke. Som ved en Shyamalansk tvist skulle hans karriere ta en brå vending.

The Last Airbender

De aller største filmsuksessene på 2000-tallet var franchiser innenfor den magiske verden som Ringenes Herre, Harry Potter og Narnia. Et konsept som ønsket å imitere denne suksessen var hentet i Nickelodeons TV-serie Avatar: The Last Airbender som igjen baserte seg på en asiatisk fantasiverden. Med episk tematikk, magi og sci-fi skulle Luftens siste mester (2010) appellere til det samme publikummet som hadde sørget for de andre franchisenes suksess. Shyamalan var nok ikke riktig regissør til dette universet og verken publikum eller kritikerne skulle vise den nåde.

I nesten et århundre har nasjonen Ild kjempet for herredømme over de andre nasjonene Luft, Vann og Jord. Ildfolket tilbyr kun et valg til sine motstandere; overgivelse eller utradering. Så trer unggutten Aang frem. Han er luftens mester og den forutbestemte Avatar, den eneste som kan kontrollere alle de fire elementene og den eneste som kan gjenopprette balansen i en krigsrammet verden.

Med et budsjett på $150 millioner var dette Shyamalans dyreste filmproduksjon til da og sjangermessig skulle den nå ut til et stort publikum. Filmens spesialeffekter var imponerende og i utgangspunktet lå alt til rette for at filmen skulle klaffe. Dessverre var publikum forvirret over hans filmatiske retning. Skuespillerprestasjonene var sjarmløse og barnslige. Fortellerstilen var kaotisk og regien svak. Resultatet var en mild, banal og flat film uten sjarm.

The Last Airbender var laget i samarbeid med TV-kanalen Nickelodeon. Med barn som hovedmålgruppe kan man tenke seg at filmens målgruppe kanskje var langt lavere enn de som faktisk var interessert i å se en Shyamalan-film. Produsent Frank Marshall har selv uttalt at han sørget for at sluttproduktet ble familievennlig. Filmen legger opp til en oppfølger og var i utgangspunktet planlagt som en trilogi. Filmen ble ingen suksess og dermed ble det ingen filmfortsettelse på universet. Shyamalan har siden uttalt at han angret på at han lagde filmen.

After Earth

Til tross for at The Last Airbender floppet ble han kontaktet av en av Hollywoods største skuespillere. Will Smith hadde nemlig tenkt ut en historie og ønsket at Shyamalan skulle lage den. Nok en gang var det store planer i forkant med et univers opprinnelig tenkt som en trilogi. Ideen til After Earth (2013) var far og sønn som krasjlander en farkost på jorden 1000 år etter at menneskene har forlatt planeten. Kun en General og hans sønn overlever og sistnevnte må løse flere utfordringer for å få sin fars respekt. I utgangspunktet var dette nok en banal og enkel historie satt til en sci-fi verden.

Tenåringen Kitai Raige (Jaden Smith) og hans legendariske far Cypher (Will Smith) krasjlander og strander på Jorden – 1000 år etter at nesten hele menneskeheten ble utslettet av en naturkatastrofe. Cypher er kritisk skadet, og Kitai må ut på en farefull ferd for å få signalisert etter hjelp. Katai møter hindringer på veien i form av overutviklede dyrearter og truende vesener.

Tematisk befinner den seg i samme landskap som The Happening (2008) med sin økologiske kommentar. Jorden har blitt menneskets fiende og alt har utviklet seg for å eliminere mennesker. Filmen har ingen klassiske Shyamalan-kjennetegn og er ingen typisk Shyamalan-film. Regien var nok en gang utilstrekkelig og skuespillerprestasjonene var svake. Den fremstår som temmelig flat og langt enklere enn Tom Cruises Oblivion (2013) som ble sluppet rett i forkant. Filmens mest interessante element er norske Kristofer Hivju i en liten morsom rolle.

På dette tidspunktet var Shyamalans navn svekket, og det gikk så langt at regissørens navn ble fjernet fra filmens plakat og markedsføringsmateriale. Jaden Smith hadde gjort suksess med nyinnspillingen Karate Kid (2010) og sammen med far Will Smith ble dette knaggen filmen ble hengt på. After Earth gjorde det svært dårlig og hjalp heller ikke den nedadgående karrieren til Will Smith. Det ble ingen oppfølger og Smith uttalte senere at det var hans mest smertefulle feiltagelse i karrieren.

Old

Old (2021) er et resultat av at familiefaren Shyamalan tenker mer på sine barn og sin egen alderdom. Og resultatet er en eksotisk grøsser om alderdom, dødsangst og overlevelse. Manus er skrevet av Shyamalan med utgangspunkt i sin fars demens, men er basert på tegneserieromanen «Sandcastle» av franskmannen Pierre-Oscar Lévy og illustratør Frederik Peeters.

Den lykkelige familien Capa med samt ankommer en luksuriøs og avsidesliggende resort ved havet. Men det fredelige er bare på overflaten, foreldrene Guy (Gael Garcia Bernal) og Prisca (Vicky Krieps) skal skilles og Prisca har dessuten en uhelbredelig sykdom. Dette er deres siste felles familieferie med barna Trent og Maddox og de anstrenger seg for at den skal bli vellykket. Som en heldig utvalgt familie arrangeres en tur til en hemmelig strand på øya, kun for de få utvalgte. Men kort tid etter å ha ankommet stranden brytes idyllen da en død kropp dukker opp og de merker at de plutselig begynner å eldes raskere enn normalt.

Filmen er først og fremst stilistisk med sin luksuriøse og eksotiske setting, men klarer tidlig å skape en ubehagelig stemning. Det er en psykologisk og overnaturlig grøsser hvor hovedpersonene prøver å komme seg unna en annerledes trussel som forsterker indre tanker og meninger. Det er et fiffig konsept med herlige kameraføringer, men det føles etter hvert som nok en mindre og mer intim film på veien tilbake til fordum tiders storhet.

Den Shyamalansk tvist var ikke like overraskende som tidligere da regissøren i filmen hadde sådd litt for mange tidlige og for åpenlyse spor. Old manglet raffinement og filmen ble ingen stor norsk kinosuksess med sine under 15.000 besøkende.

Glass

Unbreakable (2000) klarte ikke å leve opp til de enorme kinotallene til Den sjette sansen, men han hadde skapt et særegent univers. En karakter som ikke fikk plass i Unbreakable var Crumb og 16 år senere fikk han sin egen film med Split (2016). Da Shyamalan presenterte Glass (2019) for det tegneserie- og superhelt-interesserte publikummet på Comic Con i 2018 hadde Unbreakable opparbeidet seg en slags kultstatus og Split hadde nylig blitt en overraskende hit. Shyamalan uttalte at The Visit, Split og Glass hadde vært en vakker måte å komme tilbake til det han gjorde tidligere. I Glass føres universene fra Shyamalans to superheltfilmer sammen og endelig var hans trilogi fullendt.

Elija Price (Samuel L. Jackson) befinner seg innelåst på et psykiatrisk sykehus mens sikkerhetsvakten David Dunn (Bruce Willis) bruker sine spesielle evner til å jakte på den forstyrrede Kevin Wendell Crumb (James McAvoy). Samtidig er psykiater Ellie Staple med spesialfelt på personer som tror de har superkrefter ute etter å gjøre undersøkelser på de tre.

Glass fortsetter rett etter der Split sluttet, og det er bare en forsiktig antydning til hva som har skjedd tidligere. Filmen forutsetter at man har sett de to forrige filmene og man får best utbytte av å se alle tre filmene etter hverandre. Trilogien blir gradvis svakere, men fungerer godt når de sees samlet. Fortellermessig gjør Shyamalan et godt grep og begynner filmen der andre filmer ville nådd sin tredje akt. Det handler om behandling av personer som lider av tvangstanker og tror de har spesielle evner. Om mennesker som hentet ut fra tegneseriens verden og en psykiater som tror hun kan kurere dem.

Dette filmatiske universet er svært interessant fordi det på en jordnær og karakterdrevet måte distanserer seg fra Marvel-filmenes gjentagende spetakkel. Det er enkelt og nedskalert og byr i mindre grad på eksess. Den er laget på et langt mindre budsjett, mangler den store scenen man er vant til samtidig som Shyamalan dermed tvinges til å leke med kreative kameraføringer. På sitt beste er den god, men til tider føles den noe langdryg og noe unødvendig. Unbreakable var et stilistisk og overaskende godt drama, Split som grøsser gikk i en helt annen retning mens Glass er en interessant avslutning som løfter universet til noe større.

The Happening

På dette punktet i hans filmografi begynner Shyamalans mer interessante titler. Etter en oppadstigende kometkarriere med fire suksessfulle filmer hadde Lady in the Water gitt Shyamalan hans første ripe i lakken. Med The Happening (2008) hadde han pønsket ut en slags økologisk skrekkfilm, eller som Shyamalan beskrev den selv, en slags hybrid av The Birds (1963) og Invasion of the Body Snatchers (1978). Resultatet var en svært uvanlig og innovativ økologiske thriller hvor naturen hevner seg.

Naturfagslærer Elliot Moore (Mark Wahlberg) er en vanlig mann som forsøker å redde familien sin fra en usynlig og dødelig trussel. Når han oppdager årsaken til det som skjer forstår han at ingen er trygge. Ingensteds! Nå trues verdens befolkning av et angrep mot det mest grunnleggende menneskelige instinktet av alle – overlevelse.

Med The Happening (2008) gjorde han det stikk motsatte av den mer familierettede Lady in the Water og lagde en langt mørkere og mer voldelig film. Sett i lys av dagens pandemi og det stadige søkelyset på naturvern, var dette en økologisk dommedagsfilm forut for sin egen tid. Uten forvarsel spres en luftbåren gift med vinden i New York. Kan det være et terrorangrep, giftgass eller et eksperiment?

Ved et gjensyn er filmen svært aktuell og den har en fin og annerledes apokalyptisk tematikk. Det er en B-film som fungerer langt bedre i dag enn da den kom. Folk dør i hopetall og det er utvilsomt hans mørkeste film. Det var en vågal film den gang, men dessverre har filmen en ubesluttsom og svak avslutning, og den forventede tvisten uteblir. Mens filmens økonomiske resultat var positivt, den spilte inn tre ganger sitt budsjett, var kritikerne mindre fornøyd. Shyamalans karriere så på dette tidspunktet dessverre ikke noe lysere ut.

Split

Da Shyamalan lagde Unbreakable var det en karakter i manuset som etter hvert ble fjernet før innspilling. Til Split, produsert for Universal, tok han frem denne karakteren på nytt og gjorde en avtale med Disney som satt på rettighetene til Unbreakable-universet. Split har et interessant og smart utgangspunkt og sammen med The Visit (2015) var Shyamalan tilbake i god gammel form slik han var med sine fire første suksessfulle filmer.

Etter en bursdagsfest blir tre tenåringsjenter kidnappet av Kevin (James McAvoy) og snart finner de ut at han har flere personligheter. Hans psykiater Karen Fletcher er klar over de ulike identitetene hans, men mistenker ikke at han er den som kidnappet jentene. En av jentene prøver å manipulere den svakeste personligheten hans for å unnslippe, men så dukker en enda sterkere personlighet opp.

På dette tidspunktet i karrieren har Shyamalan funnet tilbake til gleden ved å lage film og leker med et vidt spekter av sjangere fra thriller, grøsser og superheltfilm. Split byr på perfekt casting, en høyst spennende og uforutsigbar fortelling. Det er stilistisk og historien er mer fokusert denne gangen. En årsak kan nok være at produsent Jason Blum besitter så mye erfaring at han har klart å styrt regissøren tilbake i riktig retning. Shyamalan er nå tilbake på høyde med det bedre av sine tidligere filmer.

Nok en gang er resultatet særs spennende og uforutsigbart. Tvisten denne gang, om man kan tillate seg å røpe dette, var at filmen viste seg å være en høyst uventet oppfølger til Unbreakable. Split hadde et budsjett på kun $9 millioner i tråd med produksjonsselskapet Blumhouse sitt velprøvde system. Finansieringen sto Shyamalan for selv og den spilte inn nærmere $279 millioner.

Signs

Etter suksessene Den sjette sansen og Unbreakable hadde Shyamalan fått status som den nye Steven Spielberg. Han var Hollywoods nye Kong Midas hvor alt han tok i ble til gull. Den Shyamalanske tvisten hadde blitt et begrep på linje med Spielbergesque. Med sin tredje store Hollywood-produksjon skulle han lage et mer intim, melankolsk og neddempet sci-fi drama med en referanse til Spielbergs Nærkontakt av tredje grad (1977). Handlingen skulle foregå på en avsidesliggende gård med hint til Night of the Living Dead (1968) og tema var invasjon fra verdensrommet med nikk til Invasion of the Body Snatchers (1978), dog på sin egen originale måte.

Graham Hess (Mel Gibson) bor sammen med sine to barn og broren Merrill (Joaquin Phoenix) på en gård i Pennsylvania. En morgen oppdager Graham et flere hundre meter stort og intrikat mønster av sirkler og linjer i åkeren sin. Det har på mystisk vis dukket opp i løpet av natten. Hvem har laget mønsteret og hvorfor? Lignende mønstre begynner snart å dukke opp over hele verden. Det skremmende er at sirklene er for perfekte og alt for mange til å være laget av mennesker.

Signs (2002) var et mer intimt, melankolsk og nedskalert sci-fi drama hvor grunntanken var å fortelle en invasjon fra rommet sett fra en families synsvinkel. Tittelen spiller både på mønster i kornåkeren, men også på religiøse tegn. Mel Gibson spiller en tidligere prest som har mistet sin gudstro og som venter på et tegn, men mønster med sirkler i åkeren er langt fra det han forventer. Tvisten denne gangen var noe mer nedtonet, men på et fiffig vis bygget den en slags bro fra Unbreakable.

Shyamalan skriver manus, produserer og regisserer som vanlig. I tillegg var produsentparet Kathleen Kennedy og Frank Marshall, som har samarbeidet med Spielberg siden 1980-tallet, også produsenter på Signs. Resultatet ble en klassisk blockbusterfilm med alle de riktige ingrediensene som skal til for å gjøre den til en suksess. Shyamalan hadde opparbeidet seg autoritet i Hollywood og fikk i stor grad styre markedsføringen med plakatdesign og trailere. Signs var en noe svakere film enn de to forrige, men likevel den syvende mest sette i sitt kinoår hvor den spilte inn $408 millioner ut fra et budsjett på $72 millioner.

The Village 

Signs etterfølges av The Village (2004) hvor gudfryktige innbyggere i en avsidesliggende landsby frykter noen mystiske vesener som hersker i skogen rundt landsbyen. Samtidig lever de amish-lignende menneskene og vesenene i en slags harmonisk pakt i en tidsperiode som ligner 1800-tallet. The Village er skrevet, produsert og regissert av M. Night Shyamalan og kan anses som en thriller eller en skrekkfilm, selv om det er vanskelig å gi den noen endelig sjangerkategorisering.

Et sted i Pennsylvanias dype skoger ligger en liten landsby hvor innbyggerne lever en idyllisk tilværelse i harmoni med naturen og helt isolert fra omverdenen. Samtidig trues de av fryktinngytende skapningene som finnes i den omkringliggende skogen. Når en ung mann, på tross av dette planlegger å passere landsbygrensen og begi seg inn i det ukjente begynner det å hende uforklarlige – og mer og mer uhyggelige ting.

For fjerde gang lykkes Shymalan å blande sammen sine velprøvde elementer som spenning, skrekk, det rørende og det emosjonelle kjærlighetsdramaet. Og ikke minst plottvisten som snur alt på hodet. Denne gangen bruker han likså godt to tvister, dermed blir hans kjennetegn i enda større grad mer raffinert. Ikke ulikt sitt store forbilde Spielberg og hans mesterlige Haisommer (1975) er det antydningens kunst og bruk av små glimt av de skremmende vesenene som fungerer best også i The Village.

Det var et dyktig og gjennomført prosjekt hvor teaterskuespillere bevist ble brukt for å få lange tagninger. Foto av mesterlige Roger Deakins og Oscar-nominert musikk av James Newton Howard løfter filmen ytterligere et hakk. Den kan tolkes med utgangspunkt i en verden som var et skremmende sted på begynnelsen av 2000-tallet. Det er en tilsynelatende strømlinjeformet fortelling som får en svært uventet og brå omvelting, og det er en film som fungerer like godt i dag, til tross for at man kjenner til dens overraskende slutt. Shyamalan styrker nok en gang sin posisjon som god leverandør av blockbuster-materiale, men finansielt var det en nedadgående kurve med $256 million på et $60 millioners budsjett.

The Visit

Han hadde utforsket store produksjoner med store budsjetter, store skuespillere og kostbare dataskapte spesialeffekter. Det kommersielle hadde kommet før kunsten, men etter at han ikke hadde levd opp til forventningene på flere filmer vendte han med litt selvransakelse tilbake til røttene og et slags nullpunkt. Igjen skulle han gjøre et prosjekt som passet hans fortellerstil som manusforfatter, produsent og regissør. The Visit (2015) var en mer intim fortelling produsert på et lite budsjett av Jason Blum i Blumhouse. Etter flere flopper hadde han bare en sjanse til å vise at han igjen kunne være relevant.

Søsknene Becca og Tyler sendes til besteforeldrenes avsidesliggende gård i Pennsylvania for en ukes opphold. Grunnet en krangel fra deres mor side har ikke søsknene møtt sine besteforeldre tidligere. Raskt oppdager de at det er noe svært merkelig og skremmende som foregår på gården.

Sjangermessig går Shyamalan tilbake til grøsseren der han fikk sitt store gjennombrudd. I form og stil er det dokumentarisk i formen med lek innen found footage-sjangeren. Det er en enklere og mindre påkostet film som kun handler om elegant historiefortelling. Skuespillet er godt, spesielt fra besteforeldrene, men det er regien som for alvor utmerker seg. Shyamalan gjør det enkelt, men det er effektivt med god fremdrift. Publikum, lett preget av panikk, sitter i spenning og venter på det neste uforutsigbare trekket i historien til Shyamalan.

Shyamalan plukket skuespillere selv og de briljerer i sine roller. Men det er ingen store kjente navn på filmen og den ble solgt inn på regissørens navn. Filmen var selvfinansiert og havnet etter hvert via Jason Blum og Blumhouse til distributøren Universal. Med en kostnadsramme på $ 5 millioner spilte den inn nærmere $ 100 millioner. Den generelle oppfatningen var at Shyamalan var tilbake med god regi og leverte høy og uforutsigbar spenning. Med nok en sjokkerende tvist var hans særpreg tilbake i en sjangeren han var med på å revitalisere.

Unbreakable

Etter suksessen Den sjette sansen fulgte han opp med thrilleren Unbreakable (2000). Over 20 år etter premieren er den fortsatt en av de beste og mest nyskapende superhelt-filmene. Den var på mange måter forut for sin tid. Den ble sluppet 8 år før Iron Man (2008) som på mange måter ansees som starten på Marvel og superhelters dominans i dagens filmindustri. Ironisk nok fikk Shyamalan den gang beskjed fra studiosjefer om å unngå å nevne tegneserier eller superhelter. I dag er situasjonen en helt annen.

Sikkerhetsvakten David Dunn (Bruce Willis) er den eneste overlevende etter en forferdelig togulykke og kommer unna uten en eneste skramme. Til å begynne med ser det ut til å være et mirakel, men en fremmed ved navnet Eijah Price (Samuel L. Jackson) dukker opp og har mildt sagt en merkelig forklaring til ulykkens egentlige årsak. Han mener å kunne knytte ham til tegneserieverdens overnaturlige helter.

Etter suksessen Den sjette sansen var det svært høye forventninger til hans neste film. Historien tar seg selv alvorlig, det er et stilsikkert drama – en slags nedskalert og virkelighetstro utgave av tidligere tiårs pompøse superhelt-filmer. Virkelighetens overnaturlige egenskap var en uttalelse fra Bruce Willis i forbindelse med lanseringen av filmen. «Unbreakable er første delen i en trilogi, planen er å lage to til», uttalte han allerede i 2000.

Shyamalan skrev, produserte og regisserte som en sann auteur med en unik stil hvor han fokuserte på følelser i lange dvelende scener. Historien om David som blir en hevnene helt med spesielle krefter ble avsluttet med nok en finurlig tvist som setter hele filmen på hodet. På ytterligere vis skulle han manifestere sitt varemerke, dog ikke like sjokkerende som forrige film. Filmen ble den 15 mest sette i verden ved lansering.

Den sjette sansen

Regissøren Shyamalan kom som et friskt pust ut av intet med den svært overaskende fortellingen Den sjette sansen (1999). Filmen sjokkerte publikum og ble et kulturelt fenomen. ”Jeg ser døde mennesker” ble en av filmhistoriens mest kjente sitater og M. Night Shyamalans karriere fikk et solid gjennombrudd. Det innovative manuset til den ukjente manusforfatteren og regissøren ble kjøpt av David Vogel, president i Disneys Buena Vista Motion Pictures Group, for $2 millioner uten å spørre sine høyere sjefer. Filmen ble igangsatt med et relativt høyt budsjett på $40 millioner, men Vogel fikk sparken et halvt år før kinolanseringen.

Den unge gutten Cole (Haley Joel Osment) blir mobbet av sine klassekamerater og er misforstått av sin mor. Det er først i møtet med den meget velrenommerte barnepsykologen Dr. Malcom Crowe (Bruce Willis) at han åpner seg og forteller om sin mørke hemmelighet. På den andre siden plages Crowe av et smertefullt minne om en sinnsforvirret ung pasient som han ikke var i stand til å hjelpe.

Den sjette sansen er et perfekt utført drama om et barn med problemer. At filmen havnet hos Disney er oppsiktsvekkende da det ikke er en familiefilm, men et drama godt plantet i grøssersjangerens formel. Den er til tider rørende samtidig som den i aller høyeste grad er skremmende. Den klarer det mesterlige å kombinere det beste fra begge disse leirene. Bruce Willis var på toppen av karrieren og Haley Joel Osment ble i en alder av 11 år en av de yngste til å bli Oscar-nominert.

På svært overraskende vis var det bare Star Wars: Episode 1 (1999) som ble sett av flere på kino enn Den sjette sansen dette året. Det ble grøsseren med størst inntjening noensinne, om man kaller den en grøsser. Videre fikk den hele seks Oscar-nominasjoner og på et blunk var Shyamalan genierklært! Han hadde gått fra floppen Wide Awake som ingen hadde sett til å bli Hollywoods store yndling. Den sjette sansen ble en ikonisk film og et populærkulturelt ikon. Den overnaturlige grøsseren var et friskt pust som var underfortalt og lot seeren sitte i endeløs spenning fram mot klimakset som satte hele fortellingen på hodet. Filmhistorien hadde fått sitt nyord med den Shyamalanske tvisten.