I Netflix’ nye norske storsatsing Milliardærøya møter vi Trine Wiggen i hovedrollen som Julie Lange, en mektig og hensynsløs forretningskvinne. Hun er på ingen måte en spesielt sympatisk karakter, men likevel fascinerende.

Julie Lange (Trine Wiggen) drømmer om å bli verdens største oppdretter av atlantisk laks. Store ambisjoner kommer ikke ute problemer på de fiktive øya Brima.

Gjennom hennes oppkjøpsplaner i lakseindustrien, spesielt rettet mot konkurrenten Meyer Fjordbruk, utforskes maktkamp og etikk.  At serien er spilt inn på lakseoppdrettsøya Frøya gir det hele et aldr så lite snev av virkelighet.

Makt og rikdom

Trine Wiggen beskriver srollen som Julie Lange både utfordrende og «kvinnefiendtlig». For å forstå karakteren måtte hun gå noen runder med seg selv.

Milliardærøya utforsker dynamikken mellom makt og rikdom i den norske lakseindustrien, og Julie Lange representerer de mest kontroversielle sidene ved bransjen. Selv om serien er fiksjon, har den tydelige paralleller til virkeligheten, særlig til den norske lakseindustrien, som har vært en kilde til rikdom for mange, særlig på Frøya der serien er spilt inn.

Den fiktive øya Brima har to dominerende lakseoppdrettsfamilier. Julie og hennes Marlax setter i gang oppkjøpsplaner mo konkurrenten Meyer Fjordbruk etter at en del av aksjene er kommet i spill etter et dødsfall i familien. Lykkes hun, blir hun verdens største oppdretter av atlantisk laks.

Rikdom

Frøya, med sine 5 000 innbyggere og hele 7 milliardærer, er en liten øy med store økonomiske kontraster. Trine Wiggen merket tilstedeværelsen av rikdom under innspillingen, men understreker at i små samfunn som Frøya, og hennes egen hjemby Stjørdal, er det ikke vanlig å «flashe» rikdommen. Det er likevel tydelig at lakseindustrien har ført med seg store pengesummer. Julie Lange, derimot, er ikke beskjeden når det gjelder å vise sin rikdom – hun representerer en mer «nyrik» holdning og tar ofte oppmerksomheten med sin luksuriøse livsstil.

– Man tenker jo fort på Witzøe-familien når man ser familien Lange?

– Jeg visste ikke om dem før jeg begynte med denne serien. Altså, jeg hadde hørt om han, sønnen da. Ja. Jeg tenkte at jeg måtte lese meg litt opp.

– Hvordan merket du det på Frøya under innspillingen?

– Vi så jo at det var rike folk der, på husene og sånn. Men ja, det er vel litt sånn… kanskje litt typisk norsk folkeånd. Man prøver å være seg selv og holde en viss nærhet. Særlig i så små samfunn som på Frøya og på Stjørdal, der jeg kommer fra – man flasher ikke så mye med rikdommen sin. Eller kanskje man omgås mer rike folk når man er ute andre steder. Hjemme snakker man med folk i butikken, omgås dem. Det er selvfølgelig et klasseskille, men for meg syntes det ikke så godt under innspillingen.

Den trønderske Bør Børson var en mann som slett ikke var redd for å vise fram rikdommen.  Trine Wiggen, som familieoverhodet Julie Lange – er laksedronning og et maktmenneske som ikke er redd for å flashe rikdommen sin.

– Hun er jo litt nyrik, da. Julie Lange har dyre klær, dyre biler og et stort, flott hus, men hun tar seg tid til å snakke med hun som jobber på Kiwi, som sitter i kassa der. Samtidig er det klart at hun er en alfa-hunn. Mannen hennes er mer som… en trophy wife-ektemann.

Maktspillet i familien Lange

Forholdet mellom Julie Lange og hennes datter (spilt av Ragne Grande) er en sentral del av serien. Wiggen forklarer at forholdet til eldstedatteren er preget av anspenthet og rivalisering. Mye tid har blitt brukt på å utvikle en bakgrunnshistorie for disse karakterene, særlig på hvordan mor-datter-forholdet påvirkes av deres likheter og ulikheter.

Wiggen, som selv er mor til en 24 år gammel datter, trekker paralleller mellom det sterke, men ofte konfliktfylte båndet mellom mødre og døtre.

– Samtidig er forholdet til eldstedatteren anspent. Hun er vel mer lik moren sin enn Julie Lange liker. Hvordan jobber dere med å bygge det forholdet?

– Vi snakker mye sammen og dikter en slags bakgrunn, hva som har skjedd med henne i barndommen, og så videre. Vi lager en forhistorie… Vi tenker at hvis det skal være rivalisering mellom noen som står hverandre nært og det skal gjøre vondt, så må det ligge kjærlighet i bunnen. Tar jeg hennes kjærlighet for gitt? Eller gjør jeg ikke det? Eller tror jeg at hun er mer lik meg enn det hun egentlig er? Det er noe vi diskuterte. Jeg har blitt veldig glad i Ragne også. Nå skal hun jo ha sitt andre barn, så jeg føler nesten at jeg blir litt bestemor.

Humor og satire i en brutal bransje

Selv om serien har alvorlige temaer som makt og miljø, har den mye humor.

– Satire er jo en vanskelig sjanger. Hvordan balanserer man det for å unngå at det blir plumpt?

– Julie Lange er på en måte ikke en komisk figur, føler jeg. Bjarne Brøndbo, som spiller styrelederen min, er litt mer rar og har noen merkelige ideer… Litt som Bør Børson. Det er veldig artig å spille med Bjarne, for han er også rar. Men Julie Lange skal ha en naturlig autoritet. Hun skjuler følelsene sine, i hvert fall overfor dem hun konkurrerer med.

I alle seriene som Anne  Bjørnstad og Eilert Skodvin har skrevet og jobbet med, har de brukt mye humor. Her er mer med «deadpan»-humor – litt understatement. Det passer veldig godt til det trønderske, synes jeg. Jeg har bare prøvd å leve meg inn i situasjonene og karakteren så godt jeg kan. Hvis det kommer noe humor ut av det, er det en bonus.

Konflikt mellom generasjoner og bærekraft

Et annet viktig tema i serien er konflikten mellom generasjonene, særlig når det gjelder synet på bærekraft. TrineWiggen forteller om en klar kontrast mellom Julie Lange, som bruker helikopteret sitt uten tanke på miljøet, og datteren Amy, som er klimaaktivist.

– Det er en bærekraftkonflikt mellom mor og datter. Hvordan tenkte dere rundt å få inn det perspektivet?

– Datteren min i virkeligheten er klimaaktivist, veldig opptatt av klima. Jeg lever ikke etter samme standard som hun gjør. Hun flyr ikke. Jeg får ikke lov til å besøke henne med fly. Hun bor utenfor København. Det er en forståelse hun har, på samme måte som unge klimaaktivister, som kan virke irrasjonelle når de holder følelsesladde taler i FN eller på oljekonferansen i Stavanger. Oljenæringen står med steinansikt og ser på dem som sprø, men egentlig er det de som er rasjonelle. Det er vi som er irrasjonelle, som tror vi kan fortsette å forbruke. Det er litt det forholdet mellom Julie Lange og datteren Amy – mora ser det ikke, hun skjønner det ikke. Hun vil bli den største produsenten av atlantisk laks i verden, koste hva det koste vil. Hun ville kanskje til og med gått over lik, i hvert fall fiskelik.

– Dere er sammen døgnet rundt i tre måneder under innspillingen. Hva gjør det med dynamikken?

– Det gjør en stor forskjell. Å være på Frøya, i de omgivelsene… det å være skuespiller er noe sanselig, ikke bare noe som foregår i hodet. Å være der ute i vær og vind gjør kanskje noe med måten man spiller på. Men også det å henge sammen med kollegaene sine, bli bedre kjent med Kåre og resten av familien min – Vetle som spiller sønnen, og Nemi som spiller yngstedatteren. Det føles etter hvert som om vi blir en ekte familie.

Sesong to på horisonten?

– Hva tenker du om overgangen mellom teater og film, TV-serier? Hva foretrekker du?

– Det er viktig å gjøre begge deler. Man spiller selvfølgelig annerledes på film enn på teater, men også innenfor film er det forskjellige spillestiler. Hvis du for eksempel sammenligner Succession, selv om det er close-up, er det veldig fysisk og med mye mimikk. I Mad Men er det stilisert, nesten som om de poserer. Alt må ligge i ansiktet.

Når det gjelder denne rollen, ser jeg at det filmes forskjellig. Kameraet er mer dynamisk i Lange-familien og mer stilisert i Meyer-familien. Jeg har ikke tenkt så mye på spillestilen, mer på karakteren. Julie Lange viser ikke så mye følelser i offentligheten, hun må ha kontroll. På teater spiller man mer med kroppen, mens på film ser fotografene alt. Man kan bli litt genert, men kameraet ser alt – også det som ikke er flatterende, og det må man bare ignorere.

– Serien har en åpen slutt. Det ligger an til sesong to. Har du tid i kalenderen neste år?

– Kalenderen er fullbooket, så jeg må gjøre noen endringer. Men det gjør jeg med glede!