Steven Soderberghs Presence hadde premiere på Sundance Film Festival i januar og skapte umiddelbart overskrifter. Mest oppsiktsvekkende var kanskje de publikummerne som forlot visningen, for skremt til å holde ut filmens 85 minutter.

I Presence er det ikke et ondskapsfullt spøkelse som hjemsøker hovedpersonene, men snarere et nysgjerrig vesen som observerer det kjølige og stadig kranglende ekteparet Rebekah (Lucy Liu) og Chris (Chris Sullivan). Sammen med barna sine har de nettopp flyttet inn i et romslig to-etasjers hus.

Som sin egen filmfotograf fanger Soderbergh familiedramaet på en uvanlig måte. Kameraet svever og glir gjennom huset i lange, uavbrutte tagninger, som et usynlig vitne. Dette perspektivet gir oss et nytt innblikk i Rebekahs distanserte foreldrerolle, Chris’ slitne frustrasjon og sønnen Tylers selvopptatte historier. Teknikken forvandler en klassisk hjemsøkt-hus-fortelling til en uforutsigbar og urovekkende filmopplevelse.

Et annerledes skrekkfilmmanus

Presence er ikke en typisk skrekkfilm. Den utforsker dypere temaer som sorg, foreldreskap og søskenforhold. Dette var også noe av det som fanget interessen til Lucy Liu og Chris Sullivan, som jeg møter over Zoom.

Chris Sullivan: Helt ærlig, da Steven Soderbergh fortalte meg at han skulle lage en film med Lucy Liu og spurte om jeg ville være med, var svaret mitt et umiddelbart ja. Men da jeg leste manuset, skjønte jeg at David Koepp hadde skrevet noe virkelig spesielt. Du har rett – filmen handler om sorg, men også om frykten for sorg. Skrekkfilmer og psykologiske thrillere lar oss utforske våre egne redsler i et trygt miljø. Her handler det om frykten for tap og følelsen av frakobling.

Lucy Liu: Jeg er enig i at dette er en utradisjonell skrekkfilm. Det handler ikke om en gal morder med kniv eller maske. I stedet bygger spenningen seg gradvis opp gjennom historien, noe David Koepp har skrevet på en utrolig måte. Han skaper en følelse av uro gjennom karakterdynamikken. For eksempel ser vi hvordan Rebekahs favorisering av sønnen hennes påvirker familien. Disse små detaljene, nesten som «MacGuffins», introduserer oss for familiens skjulte dysfunksjon.

For oss som ser på, blir det tydelig hvordan karakterene ikke ser sine egne problemer. Når de opplever et tap, åpnes en slags portal for andre energier og tilstedeværelser. Det interessante er hvordan denne forbindelsen beveger seg videre når Chloe mister evnen til å føle det. Jeg prøver å ikke avsløre for mye, men filmen stiller mange spørsmål som lokker oss bort fra den egentlige historien.

Soderberghs unike regissørstil

– Hvordan påvirket Steven Soderberghs arbeidsmetode dere på settet?

Lucy Liu: Chris har jobbet med Steven før, og jeg mener det sier alt. Steven tar deg ikke med på en ny film hvis han ikke vet at du er dyktig. Etter å ha jobbet med Chris selv, forstår jeg hvorfor – han er fantastisk.

Steven jobber på en spesiell måte. Han gir deg manuset og forventer at du kan det, forstår det og leverer. Han gir ikke mange instruksjoner underveis – han lar deg finne din egen vei i scenene. Det eneste vi virkelig måtte samarbeide tett om, var koreografien. Fordi han opererer kameraet selv, er han fysisk til stede hele tiden, noe som skaper en unik dynamikk.

Vi hadde kun ett kamera og ingen dekning, så vi måtte planlegge scenene nøye. Alt ble filmet i lange tagninger, nesten som en teateroppsetning. Vi hadde til og med prøver over Zoom for å sikre at dialogen føltes naturlig og flytende.

Chris Sullivan: Ja, Steven har enorm tillit til skuespillerne sine, fordi han har så mange andre oppgaver samtidig. Han opererer kameraet, redigerer i hodet mens han filmer, og redigerer deretter i bilen på vei hjem.

Som skuespiller kan det føles uvant, nesten isolerende, fordi du ikke får mye tilbakemelding. Men akkurat i denne filmen passet det perfekt, fordi karakterene våre også var preget av frakobling. Og en morsom detalj: Steven var bokstavelig talt som et spøkelse på settet – alltid i nærheten, observerende, snikende rundt med kameraet. Det skapte en unik atmosfære.

Førstepersonsperspektivet – en ny utfordring

– Hvordan var det å jobbe med førstepersonsperspektiv?

Lucy Liu: For meg føltes det faktisk veldig naturlig. Når alle er synlige i bildet hele tiden, blir det umulig for noen å skru av eller «gjøre en halvveis innsats». Alle måtte være helt til stede i hver scene. Det minnet meg om teater, fordi alt skjedde i sanntid.

Chris Sullivan: Hver scene føltes som et lite skuespill. Fordi Steven brukte et enkelt kamera uten dekning, måtte vi koreografere bevegelsene våre nøye. Han brukte et Sony DSLR-kamera med et spesialbygd, lett rigg og et 14 mm objektiv – som fanger et ekstremt bredt bilde. Det gjorde at vi alltid måtte være bevisste på hvordan vi beveget oss i rommet.

Jeg husker en scene hvor jeg trodde jeg sto utenfor kameraets synsfelt, men linsen dekket så mye at jeg faktisk var midt i bildet! Perspektivet var helt annerledes enn det vi er vant til. Steven måtte be meg stå helt stille, fordi jeg ubevisst hadde blitt en viktig del av komposisjonen. Det var en teknisk utfordring, men også utrolig spennende.

– Tror dere på spøkelser?

Lucy Liu: 1000%! Og Chris har faktisk vært ute på jakt etter dem med vennene sine.

Chris Sullivan: Ja, jeg tror på spøkelser. Eller rettere sagt, jeg tror at energi ikke kan skapes eller ødelegges, bare forvandles. Noen steder har menneskelig energi samlet seg gjennom århundrer, og jeg tror vi kan føle restene – enten som vibrasjoner, minner eller noe uforklarlig.

Kanskje får vi noen ganger et glimt gjennom et hull i tidens slør. Og ærlig talt? Det er mye morsommere å tro på spøkelser enn å ikke gjøre det.

Lucy Liu: Jeg ser det på samme måte. Vitenskapen forteller oss at alt er laget av energi som alltid er i bevegelse. Jeg tror barn og dyr er mer åpne for dette enn voksne. Etter hvert som vi blir eldre, blir vi mer skeptiske. Men når vi opplever sorg, skjer det noe – vi får en ny bevissthet. Det er da vi kan føle noe mer, noe utenfor oss selv.

Presence har norsk kinopremiere 28. februar.