– Jeg ville aldri ha laget en film i det nordlige Frankrike uten å ta opp de sosiale og økonomiske forholdene i regionen, sier regissør Emmanuel Courcol om En fanfare for livet, der korpsmusikk møter musikalsk høykultur gjennom to brødre som blir kjent med hverandre i voksen alder.

(PARIS) – Først og fremst var det lidenskapen min for musikk som fikk meg til å lage denne filmen, forteller regissør Emmanuel Courcol om kinoaktuelle En fanfare for livet.

Den franske «feelgood»-dramakomedien handler om Thibaut (Benjamin Lavernhe), en internasjonalt bejublet dirigent som får en alvorlig leukemidiagnose. Med det oppdager han at han er adoptert og har en biologisk bror, som kan være den kompatible beinmargsdonoren han er avhengig av for å overleve.

Thibauts hittil ukjente bror Jimmy (Pierre Lottin) bor på sin side i en mindre by nord i Frankrike, der han arbeider på en oppsigelsestruet hjørnesteinsfabrikk. I tillegg spiller han i det lokale messingblåserkorpset, som skal stå sentralt i filmens handling.

Folkelighet og høykultur

Som medvirkende inspirasjon for filmens idé, trekker Courcol fram et annet filmprosjekt som han var involvert i som manuskonsulent for tolv år siden.

– Det var en film som skulle spilles inn nord i Frankrike, og som også omhandlet korpsmusikk og drillteam. Det satt meg på tanken om å kombinere denne typen folkelig musikk med klassisk musikk, og hvordan disse forskjellige verdenene av høy- og lavkultur kunne møtes, forteller han.

– I utgangspunktet lever de to brødene på hver sin planet. Så oppdager Thibaut realitetene i Jimmys liv i en del av landet som han visste lite om, sier Courcol om En fanfare for livet.

Etter hvert som de to brødrene i filmen blir kjent med hverandre, blir det klart at de deler talent så vel som lidenskap for musikk. Livene deres er imidlertid sterkt preget av ulike sosioøkonomiske forutsetninger, og forskjellene dette har gitt dem i muligheter.

– Klassetilhørighet og sosiale forhold kan være veldig determinerende, en urettferdig ulikhet i skjebne, sier regissøren.

– Selv om det ikke er umulig, skal det mye mer til å få realisert en del typer ambisjoner om man ikke har vokst opp i et privilegert og ressurssterkt miljø. Filmen forsøker ikke å si at den fattigere broren på dette tidspunktet i livet vil kunne oppnå suksess på samme nivå som sin bror, det ville ha vært et urealistisk eventyr. Men han kan stadig sette seg høyere mål.

Ulikheter og paralleller

For filmskaperen var det viktig å inkludere de betydelige utfordringene i regionen som skildres i filmen.

– Jeg ville aldri ha laget en film i det nordlige Frankrike uten å snakke om de sosiale og økonomiske aspektene, fordi det er en del av realitetene for menneskene i området. Det ville ikke være riktig å utelate dette. Samtidig ser jeg mye varme, sjenerøsitet og solidaritet blant dem som jeg også ønsker å vise.

Han forteller at En fanfare for livet har blitt varmt mottatt av folk i Nord-Frankrike.

– Parallelt med at denne delen av landet har vært svært dårlig stilt økonomisk, har andre regioner i stor grad rakket ned på Nord-Frankrike, med mye humor på deres bekostning. Folk derfra er takknemlige for at filmen ikke har noen nedlatende holdning til dem, sier Courcol.

– Fortell om valget av skuespillerne til rollene som de to brødrene?

– Jeg hadde jobbet med Pierre Lottin i en tidligere film, og likte ham veldig godt som skuespiller. Han ga også inspirasjon til rollefiguren under skrivearbeidet, fordi han har noe av karakteren sin i seg, på et vis. Mens Benjamin Lavernhe tilhører en helt annen skole. En mer klassisk skuespillerstil, om man vil, som passet til hans karakter, svarer han.

– Det var en parallell mellom de to skuespillernes tilnærminger og de to brødrenes ulike verdener i filmen. Og de fant virkelig tonen og trivdes svært godt med å jobbe sammen. Så det var en fin match mellom skuespillerne og rollefigurene deres i hvordan de møtte hverandre.

Vil ikke være del av dirigentfilmtrend

Den siste tiden har det kommet flere spillefilmer som omhandler dirigenter, som Tár av Todd Field, Maestro av Bradley Cooper og Sterben av Matthias Glasner – vel å merke uten at En fanfare for livet ligner spesielt mye på noen av disse.

– For min del var dette en idé fra mange år tilbake, så det var en tilfeldighet at det har kommet en del slike filmer nå. Jeg hadde lenge lyst til å ta for meg en dirigent i en film, men har ikke hatt noe ønske om å være del av en trend, påpeker regissøren.

– Det krever mye av en skuespiller å spille en dirigent på en troverdig måte. Benjamin Lavernhe satt seg som mål å gjøre det minst like bra som Cate Blanchett i Tár, legger han til.

Skuespilleren fikk da også grundig opplæring av flere dirigenter for å utføre dette overbevisende i filmen.

I tillegg samarbeidet Courcol med en komponist om å lage samtidsmusikken som Lavernhes rollefigur skal dirigere og musikken til filmens rulletekst. Komponisten bisto også som konsulent for mer tekniske aspekter ved den musikalske framstillingen.

Filmen inneholder imidlertid ingen konvensjonell filmmusikk utover musikken som er forankret såkalt diegetisk i de konkrete scenene, samt den som høres under rulleteksten.

– På et tidspunkt prøvde vi å legge til filmmusikk i tillegg, men innså at det ikke var rom for mer musikk i filmen, forteller filmskaperen.

Om den ikke ligner så mye på de tidligere nevnte nylige spillefilmene om dirigenter, har En fanfare for livet et arbeiderklasseperspektiv og en hjertevarmende tilnærming som nok er nærmere beslektet med den britiske filmen Brassed Off fra 1996.

 – Jeg så Brassed Off da den kom, og likte den. Deretter så jeg den igjen før jeg begynte å skrive på denne filmen. Da opplevde jeg at den var litt datert, men den er like fullt en referanse. Samtidig ville jeg unngå for mange likheter med den, sier Courcol.