Selv om filmen ikke er selvbiografisk, så har filmskaper Camilla Strøm Henriksen basert den på egne barndomsopplevelser. Vi møter tenåringen Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) som bor sammen med moren og lillebroren. Hennes kunstnermor er ustabil, drikker for mye og er psykisk syk. Jill er den som får voksenansvaret i familien – både for lillebroren og for moren. Hun forguder sin svenske fraværende musikerfar. Når han en sjelden gang kommer på besøk er forventingene der om et annet liv for den lille familien, men også han svikter. Han er en drømmer som stort sett kun ser seg selv. 

Dette har ikke vært noe enkelt prosjekt. Tolv år har det tatt filmskaperen å virkeliggjøre Føniks. Det er en vond og sterk historie som virker troverdig ikke minst takket være den ung debutanten Ylva Bjørkaas Thedin i rollen som Jill. I det hele er skuespillerprestasjonene i filmen enestående; Maria Bonnevie er som alltid solid og hennes morsrolle er vond å oppleve, mens Sverrir Gudnason imponerer som den fraværende faren og drømmeren som setter seg selv i sentrum. 

Camilla Strøm Henriksen gjør en solid debut som spillefilmregissør med 
Føniks. Føniks virker ekte. Du tror på historien som nok dessverre mer sann enn noen av oss liker. Vi identifiserer oss med Jill. Det gjør riktig vondt å oppleve henne. 

I en tid hvor det etterlyses sterke kvinneroller og filmskapere er Camilla Strøm Henriksen svaret.  

Føniks er en tankevekker. Du forlater ikke kinosalen uberørt.