«The Dark Night Rises» - heroisme og hulhet
5Total vurdering

Å anmelde en Christopher Nolan-film etter å ha sett den kun én gang er noe av den tynneste isen en kritiker kan gi seg ut på.

Som de tre foregående arbeidene hans er The Dark Night Rises nemlig vanvittig tettpakket. Man får nesten inntrykk av at den nær tre timer lange filmen inneholder nok plot til at en mer konvensjonell filmskaper kunne ha fått tre-fire langfilmer av normal lengde ut av materialet.

Komplisert

Nolans fremste kvalitet som filmskaper – og her er han nesten banebrytende – er som en administrator av komplisert plotmaskineri. Alle de siste filmene hans kverner avgårde, og som oftest i så høyt tempo at det er umulig å få med seg alt. Han har imidlertid en egen evne til å skape et fortellermessig driv som suger deg inn – filmene hans føles ofte som en eneste lang, massiv bevegelse som tar tak i deg i starten og setter deg av i siste bilde. Derfor får man som regel en tilfredsstillende filmopplevelse selv om man er kun med på hovedtrekkene i intrigen, og ikke alltid hele tiden er sikker på hvor de forskjellige rollefigurene oppholder seg og hva de bedriver, i forhold til hverandre. Filmene hans inneholder imidlertid som oftest et vell av detaljer som trer fram når man ser dem igjen for andre, tredje og fjerde gang, og som gjør at det som opprinnelig fortonet seg uoversiktlig framstår som mer og mer glassklart – og det blir også stadig mer klart at de forskjellige delene av Nolans plotmaskin faktisk henger sammen, som et velsmurt urverk.

Mitt problem her nå er at jeg kun har førstegangsinntrykk og magefølelse å støtte meg på. Men på det nåværende tidspunkt
er jeg mer skeptisk til kvaliteten på The Dark Knight Rises i forhold til Nolans forrige filmer, for eksempel den fabelaktige
Inception. I den filmen var det også mye eksposisjon og forklaringer i de tidlige partiene. Men dialogen i Inception introduserte konstant nye konsepter, forgreininger og regler i hvordan filmens fascinerende, lagdelte drømmeverden var bygget opp, slik at man fikk følelsen av at filmen stadig ekspanderte, og det i et høyt tempo. I The Dark Knight Rises prates det også veldig mye i starten, men tempoet er mer bedagelig, og det som verre er: i mine øyne føles Batmans tegneserie-univers, som Nolan her er henvist til å operere i, mer innsnevrende enn pirrende, mer forenklende enn arketypisk. Jeg fikk litt av den samme følelsen som under David Finchers nylige The Girl with the Dragon Tattoo, at materialet blir en hemsko snarere enn å gi muligheter.

Fryktkultur

Jeg vet godt at Gotham City er ment å være et mikrokosmos for menneskeheten og det er prisverdig at filmen tar opp fryktkultur i forbindelse med terrorisme-trusselen. Personene er imidlertid verken spesielt interessante eller tegnet med særlig dybde, selv om de vies relativt mye tid. (Hovedskurken, den brutale slåssmaskinen Bane, fortoner seg også usigelig endimensjonal i forhold til den uforglemmelige Joker-skikkelsen The Dark Knight.) Jeg føler meg heller ikke sikker på at alle skikkelsene i det brede rollegalleriet har en nødvendig funksjon. Er de der bare fordi de hører hjemme i Batman-universet? Eller er en del av dem bare med i filmen fordi Nolan trenger en seks-syv parallelle forløp når han i filmens langvarige klimaks kaster oss ut i den samme hektiske kryssklippingen som gjorde Inception så berusende?

Selv om filmen har en tydelig ambisjon om å si noe vektig, ender det meste i mine øyne opp i ganske lettvinte ting om heroisme, selvoppofring, solidaritet og håp. Og når følelser påkalles synes jeg de tenderer mot ganske hul patos. Beklager Chris, men jeg klarte ikke å føle noen ting, selv ikke når det blir et emosjonelt brudd mellom Bruce Wayne og selveste Alfred, den trofaste butler. På den annen side har jeg sjelden følt noe som helst i noen Nolan-film og dyp karaktertegning har aldri interessert ham. Filmene har likevel hatt svært mye å by på, men under The Dark Knight Rises satt jeg og småkjedet meg en god stund.

Åndelig gjenreisningen

Jeg fattet imidlertid mer interesse for filmen etter hvert, når Bruce Wayne kastes ut i en dyp krise. Når historien starter har han vært inaktiv som Batman i åtte år, og er derfor i rusten form når han tar opp kampen mot Bane som er i ferd med å ta hele Gotham City som gisler under trussel om en forferdelig nøytronbombe-detonering. Et av de virkelig modige valgene Nolan har tatt er i en superheltfilm å tildele Batman faktisk ganske minimal skjermtid. I stedet fokuseres det på den desillusjonerte og deprimerte Wayne og et mulig dødsønske antydes. Den åndelige gjenreisningen han må igjennom etter at Bane har plassert ham i et primitivt og fluktsikkert fangehull er slett ikke ueffent skildret, og Christian Bale gis tid til å gå inn i smerten i rollefigurens situasjon.

Det har vært en del negativt i denne anmeldelsen, men jeg hadde altså problemer med å komme skikkelig inn i filmen. Med tidligere Nolan-arbeider i friskt minne er jeg imidlertid åpen for revurdering etter et gjensyn. Jeg har også langt bedre kjennskap til, og entusiasme for, The Prestige og Inception enn for de to foregående Batman-filmene, så manglende bølgelengde med universet kan ha spilt inn.

Men jeg satt også igjen med positive inntrykk. Det langtrukne klimakset har Nolans sedvanlige action-trøkk og tempo. Filmens åpningssekvens, med sin James Bond-aktige flykapring, er nesten uutholdelig i sin «tension-building» og forvarsel om at noe grusomt er under oppseiling. Dessuten fungerer vekslingen mellom stille oversiktsbilder av flyene og kaoset inne i dem svært pirrende. (Her trodde jeg en virkelig stor film var i emning, men mesterskapet Nolan utviser gjorde all pratsomheten etterpå desto mer enerverende.) Filmen ser også gjennomgående svært vakker ut og glinser av stil og lekkerhet. Dessuten alle mulige slags kudos til Nolan for å holde seg langt unna 3D.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen