«Møte på Valmueåsen» - middelmådig Miyazaki
3Total vurdering

Året er 1963, og Japan forbereder seg på å arrangere de 18. olympiske sommerleker. Sistnevnte preger for øvrig ikke animasjonsfilmen i noen som helst grad, så jeg er usikker på hvorfor man valgte å inkludere det i pressemeldingen.

I stedet får vi et møte med de to tenåringene Umi og Shun, som er elever på samme videregående skole, og etter hvert får et godt øye til hverandre. I tillegg jobber de med å restaurere et klubbhus, og lager en del forskjellige måltider, og ut fra disse premissene har animasjonshuset Studio Gibli bestemt seg for å lage en helaftens animasjonsfilm.

Kunstnerne i Gibli har tidligere laget fantastiske filmer som Chihiro og Heksene, Min Nabo Totoro og Prinsesse Mononoke, under ledelse av den visjonære regissøren Hayao Miyazaki. Den visuelle kvaliteten fra disse filmene er i høyeste grad til stede i
Møte på Valmueåsen, som er laget av Miyazakis sønn, Goro, men jeg undrer meg i hele filmens lengde hvorfor man skulle velge å bruke så store ressurser på å fortelle akkurat denne historien.

Fortellingen er flat, og det samme er karakterene. Man har forsøkt å ta visse dramatiske grep, som når det gryende kjærlighetsforholdet får kjepper i hjulene av en noe påklistret konflikt, og det er i utgangspunktet stort potensiale for å forelske seg i det gamle klubbhuset som visstnok har stor sentimentalverdi for flere av filmens forglemmelige figurer. Men det skjer aldri, og viser nok en gang at et pent billedunivers ikke er nok til å engasjere seeren følelsesmessig om man ikke har en ordentlig fortelling i bunnen.
Møte på Valmueåsen blir en forglemmelig affære, en fotnote i både animasjonsfilmens og kjærlighetsfortellingens historie.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen