Jacques Audiard har knekt realismekoden. Gang på gang skaper han usedvanlig troverdige rollefigurer, som med tilsynelatende enkle midler plasseres inn i en virkelighet som er umiddelbart gjenkjennbar og overbevisende.

Et intenst fortellermessig driv gjør Audiards karakterstudier, ofte dannelsesreiser fram mot et emosjonelt gjennombrudd, også uhyre underholdende. De sedvanlige melodramatiske plot-elementene er i
Rust og bein kanskje litt mer tydelige enn ellers, men blir med letthet absorbert av filmens realisme. Det samme gjelder blaffene av poetisk pusterom, her blant annet en guddommelig montasje av spekkhoggere i ultra-slowmotion.

Rust og bein minner om
Read my lips (2001), med sin handikappede kvinne som forelsker seg i en følelsesmessig avstumpet mann ute av stand til å gjengjelde følelsene. Glamorøse Marion Cotillard glir med den største selvfølge inn i Audiards univers, for her er hun ytterst troverdig som en bare litt over gjennomsnittlig pen, men ellers helt vanlig kvinne. Audiard utnytter videre briljant Cotillards egne evne til å uttrykke vemod.

Rust og bein er ikke så bra som mesterverket
Profeten og noe mindre stram og intens enn vanlig, men like fullt fengslende og emosjonelt tilfredsstillende.

 

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen