Tale har ikke bare en drøm om å bli skuespiller – hun
må spille teater, eller så vet hun ikke hva hun skal gjøre. Fokus blir dog drastisk skiftet idet hun utvikler intense følelser for skolens store bølle. For
bølle er virkelig det Vegard er. Han er en tradisjonell sportsidiot med originale trusler – han vil stifte sammen kjønnsleppene til Tale.

Kyss meg for faen i helvete plasserer frustrasjonen rundt det å være 17 år og dødsforelsket i sentrum. Filmen er søt, men aldri mer enn det, til tross for en mer åpenhet rundt tenåringenes mer eller mindre avslappede forhold til sex.

Eili Harboe har et nydelig ansikt og det blir spennende å se hvor veien bærer videre for den unge skuespillerinnen. Kristoffer Joner utgjør en til tider morsom figur som den bitre skuespilleren, som sjarmeres av Tale til å geleide bygdas ungdomsgjeng gjennom en Jon Fosse-oppsetning.

Kjærlighet er alltid et lurt tema å gå ut fra – vi kan alle relatere oss til den følelsen av nærmest å sprekke av begjær for en annen person.

Samtidig er dette en instinktiv følelse i vår natur som ikke er så lett å formidle gjennom lerretet. I denne filmen blir det dessverre ofte slik det føles i et teater – for overtydelig.

Dette er noe som er helt fint å oppleve fra en teaterscene, men ikke på film.

Her merkes det minste spor av ukomfortabelhet, og da ødelegges hurtig dynamikken mellom film og tilskuer. Intense følelser har vi sett i norsk barne- og ungdomsfilm før. Selma i
Ikke Naken merker for eksempel hvordan Andy ”virker rett inn på hennes intellektuelle modning”, og illustrerer gjennom utallige ekte øyeblikk hvor frustrerende, men samtidig fantastisk det kan være å føle så mye for ett enkelt menneske.

Frida med hjertet i hånden er kanskje ofte pinlig, men det er jo nettopp også det vi blir når vi blir forelsket – uansett alder.
Kyss meg for faen i helvete bærer ikke denne uforglemmeligheten.