Alle de som har vokst opp med Anne-Cath. Vestlys bøker om Mormor og de åtte ungene (skrevet på 50-80-tallet) og filmatiseringene fra sent 70-tall, har i dag forhåpentligvis en sønn, niese, barnebarn eller en nabounge eller no’nå ta med seg på høstens filmmusikalversjon av mormor-universet. Her er det lunhet, harmoni, humor, fryd og varme for alle penga.

Nei, forresten. Ikke for alle penga. Når man løser kinobillett må man også finne seg i å betale for en fleng halvhjertet koreograferte og uspennende filmede dansenumre,en svært ujevn Ingrid Bolsø Berdal som ikke mestrer kjemien med mann og barn som filmens flerbarnsmamma, en irriterende lettfanga lastebiltyv – samt gjentatte sanginnslag som legger seg på helt andre stemningsmessige topper (i sentimentaliteten eller munterhetens navn) enn det handlinga innimellom klarer å bygge opp til.

I tillegg, og dette er ille, så mangler mormor tilstedeværelse – på mange måter. Man kan riktignok ikke forvente å bli like godt kjent med alle disse ungene i en 67 minutter lang film, men det burde ikke være for mye forlangt at selveste Vestlys mormorkarakter får skinne litt. Men i produksjonsselskapet Paradox sin versjonen mangler denne karakteren MYE.

Til tross for at rolleinnehaveren Marit Opsahl Grefberg (77) ikke har det samme glimtet i øyet som Anne-Cath Vestly selv hadde i rollen i sine egne 70-tallsinnspillinger, så kan men vel knapt bebreide verken gamlemor selv eller castingansvarlig for det stusselige utfallet. Her må regi og manus ta støyten for at mormor-tittelforsvareren ikke får levert. Grefberg har fått svært lite å spille på, og istedenfor å fremstå som en litt crazy og søt bestemor alle ønsker seg, blir hun avmålt, med en intetsigende og tilbaketrukken figur. Og når hun først i en scene blir gitt litt spillerom må hun fremføre en merkverdig og teit eggedosislage-sang.

Uansett, midt opp i all slags plot (mormor på rømmen, stjålet lastebil, ødelagt hjulvisp, skjør 70-talls familieøkonomi, barn som må holdes skjult) lykkes Thomas Bye å gjøre en brillefin rolle som familiefar. Filmen skal også ha honnør for å våge og gå tett på sine varierte og spennende statister og smårollerinnehavere. Dessuten vil nok mange ha gleden av Jarle Bernhoft som mixmasterselger. OG, scenografien, spesielt den innendørs i familiens bygårdsleilighet, er en fryd.