Svein Andre Hofsø er et forfriskende tilskudd til den norske filmhøsten, selv om hans karakter, den drikkfeldige og dystre privatdetektiven Robert Bogerud, har et følelsesmessige register som stort sett holder seg innenfor spennet mellom trist og mutt.

Når dette er sagt må det også sies at regissør Bård Breien har gjort en rosverdig jobb med å pense Hofsø inn på samme bølgelengde som den avmålte og svingningsløse
Humphrey Boghart-stilen/
Film Noir-sjangeren som Detektiv Downs er opptatt av å imitere.

Historien er klassisk, men med en vri. En privatdetektiv, Robert Bogerud, blir hyret til å løse et mysterium som oppdragsgiveren egentlig ikke vil at skal bli løst. Det at Bogerud har Downs syndrom viser seg imidlertid å være en fordel fremfor en svakhet, da han anvender ”sin egen metode”, nemlig å la seg styre av følelser, for å oppklare saken.

Dessverre er denne enkle historien tilført alt for mange brokete og uviktige elementer som kontinuerlig hindrer historiens flyt. Og når Bogeruds etterforskning midtveis står i stampe, ser man at regi og manus har valgt overraskende enkle grep for å bringe handlingen videre.

Spenningsscenene er oppstykkede og korte. Man skulle virkelig heller ha ønsket seg en lengre actionsekvens mot filmens slutt. For øvrig er persongalleriet litt for stort til at man rekker å føle nevneverdig interesse for alle i løpet av filmens om lag åtti minutter.

I tillegg vet man jo ikke om man skal le eller gråte når filmens kvinnelige antagonist, spilt av Liv Bernhoft Osa (56), går til sengs med en forførende og kåt Robert Bogerud. Uansett, flerfoldige innendørs- og utendørsscener er spilt inn i Praha, noe som gir filmen et varmt visuelt uttrykk som er en kjærkommen variasjon fra de mange norske filmer lagt til Oslos storbymiljø.

Detektiv Downs er en film hvor budskapet er at alle mennesker er like mye verdt, noe den demonstrerer på flere nivå. Og det skal man jo ikke kimse av.