(VENEZIA) Anna Odell debuterer som filmregissør med
Gjenforeningen. I tillegg spiller hun også hovedrollen i denne filmen som mest sannsynlig er den såreste og mest troverdige spillfilmen du noensinne har sett om mobbing. Og så stakk da også denne filmen av med det som var av priser da svenskene delte ut sine Amandaer – de svenske Gullbagge-prisene – ved årets utdeling i Göteborg i februar.

Gjenforeningen fikk sin debut på filmfestivalen i Venezia. Der var den en aldri så liten sensasjon, og ble belønnet med prisen for beste debutfilm.

Jeg treffer Anna Odell på terrassen til det eksklusive Hotel Excelsior på Lido i Venezia. Hun har noen utrolig intense blå øyne, og når hun møter blikket – holder hun det. Hun har mye på hjertet.

Anna Odell ble først kjent i media da hun iscenesatte en psykose og et selvmordsforsøk på Liljeholmsbroen i Stockholm for fem år siden. Kunstaksjonen, som ble kalt ”Ukjent, kvinne 2009-349701”, gjennomførte hun for å sette søkelyset på samfunnets syn på psykisk syke og maktstrukturen innom helsevesenet. Det ble et rabalder uten like i media. Tabloidene gikk amok – og det ble store oppslag også i norske aviser.

– Hvordan påvirket det deg som kunstner?

– For meg var det helt uvirkelig. Det var ingen ting som jeg som kunstner trodde kunne skje. Det fantes ikke i min villeste fantasi, men det som hendte var jo fantastisk, selv om psykiatrien gikk ut og hevdet at det jeg gjorde var ulovlig etc., så fikk det frem en debatt om strukturer og hierarkier i psykiatrien – og ikke minst hvordan journalister påvirkes av dem de prater med.

Hakkekylling

Anna Odell har regissert og spiller hovedrollen i filmen som skildrer gjenforeningen for klasse 9C fra Enskede ungdomsskole i Stockholm etter tjue år. Anna har alltid oppfattet det som om hun sto lavest i rang i klassen – vært den som de andre lo av og ikke ville leke med. Hun ble, som eneste i klassen, ikke invitert. Hennes film handler om hvordan festen kunne ha vært hvis hun hadde vært til stedet. Det er et beinhardt oppgjør med sine tidligere klasse”kamerater”.

– Utgangspunktet mitt var at jeg ville gjøre et kunstprosjekt basert på klassefesten tjue år etter ungdomsskolen, og holde en tale lik den som er i første del av filmen. Mens jeg holdt på med talen fikk jeg greie på gjennom Facebook at festen allerede hadde vært og at jeg ikke var invitert.

– Ble du skuffet?

– Ikke over at jeg ikke var invitert, men fordi jeg ikke fikk gjennomført kunstprosjektet mitt. På det viset føler jeg meg fri fra mine klassekamerater i dag.

Først funderte hun på å invitere til et nytt treff, men så kom hun på en bedre idé.

– Jeg begynte å tenke på hva det var de var redde for siden de ikke hadde invitert meg. Jeg bestemte meg for å iscenesette festen, for så å oppsøke dem. Jeg ville jobbe med virkeligheten og dette ble en annen måte å gjøre det på.

– Hvorfor ble det spillefilm og ikke dokumentar?

– Vi diskuterte det, at den andre delen av filmen kunne vært dokumentarisk, men skjønte fort at det ville være vanskelig å få de tidligere klassekameratene til å stille opp foran kamera, og at det ville bli nødvendig å bruke skuespillere for å gjenskape konfrontasjonene.

Anna Odell forteller at hun opplevde tidlig å bli utestengt fra fellesskapet i klassen. Det skjedde allerede i barneskolen. Hva som var årsaken er vanskelig å forklare, men på et eller annet vis havnet hun utenfor normen i klassen.

– Siden var jeg sikkert med på å sementere det hele. Jeg hadde lært hjemmefra at alle skulle være med, og samtidig mistet jeg troen på meg selv. Det å være én i gruppen ble en utopi.

Alt sammen førte til at hun etter hvert utviklet store psykiske problemer. I slutten av niende mistet hun fotfestet helt og havnet i psykiatrien. Nå har hun reist seg etter neste ti år med behandlinger på ulike psykiatriske institusjoner og er en feiret kunstner og filmskaper.

Hierarki

Gjenforeningen begynner med en scene klart inspirert av Thomas Vinterbergs
Festen– der Anna Odell slår på glasset og reiser seg og holder en sviende tale om hvordan det var å være den i klassen som ble utfryst og stadig hakket på og knuffet til, både i ord gjerning.

Det som skal være en hyggelig sammenkomst i filmen tar en helt annen retning når Anna konfronterer sine gamle mobbere i sin tale – de som sørget for at hele skolegangen hennes var et helvete. De gamle ”klassekameratene” glir rask inn i sine gamle roller når hun konfronterer dem i sin tenkte klasefest.

– I
Gjenforeningen handler det vel mye om hierarkiet i din egen klasse på ungdomsskolen?

– Jeg bruker min egen opplevelse og klasse for å vise noe som er veldig universelt. Jeg forteller hva som hendte, men ikke hvordan det føltes. Det overlater jeg til publikum å oppleve.

Modig film

Det gjør vondt å se Anna Odells film – noe som også er meningen fra hennes side.

 

– Det inntrykket jeg sitter med etter å ha sett filmen er at du har hatt en veldig ensom skoletilværelse. Hvordan taklet du hverdagen som skoleelev?

– Ettersom det pågikk så lenge – så vet man jo til slutt at det er deg selv det er noe galt med. Man lærer seg jo det. Så jeg hatet meg selv like mye som alle andre hatet meg. Og hva gjør man da? Man prøver å holde ut så godt det går. Man vil jo gjerne være en del av gjengen. Slik sett forverret jeg kanskje situasjonen fordi jeg nettopp ville være med. Hadde jeg gitt opp, hadde jeg kanskje vært ensom, men jeg ville ha fått være i fred. Nå synes jeg egentlig det ikke er så interessant hvem som har skylden, men hva som gjør at jeg fremdeles vil være med og være som dem. Det er ikke hyggelig med mennesker som ikke har en egen vilje men forsøker å være en annen. Ettersom jeg aldri kom innpå dem, kunne jeg heller aldri bli som dem – eller slik jeg syntes de var.

– Det ligger veldig mye smerte her, likevel har du evnet å skape deg en stor karriere?

– Ja, men det var mange år jeg var psykisk syk av opplevelsene. Derfor synes jeg også dette temaet er så viktig. Jeg tror samfunnet kunnet ha tjent utrolig mye på å utdanne sjefer, skolelærere og så videre i hvordan man behandler en gruppe. Selv om det snakkes mye om mobbing i dag – er det en lang, lang vei å gå.

– Hva med dine egne lærere – oppfattet de ikke hva som skjedde?

– Til å begynne med på barneskolen gjorde de det, men ”det var jo bare snakk om barn”. Da vi ble eldre og kom på ungdomsskolen, var det så mange sterke personligheter i min klasse. Hvis læreren ikke gjorde slik som de ville, fikk de hele klassen til å snu ryggen til læreren. Og hvem vil da som lærer si til sine kolleger at hele klassen vender meg ryggen. Da bøyer man seg i stedet og kan si at man har styr på denne bråkete klassen. Men da blir det også slik at læreren gjør det de vil han skal gjøre.

– Den første delen av filmen handler om det du tror de er redde for, siden du holdes utenfor gjenforeningen. I den andre delen av filmen konfronterer du dem og gjenskaper konfrontasjonene ved hjelp av skuespillere. Hva slags reaksjoner har du fått av elevene i din gamle ungdomsskoleklasse?

– Ingen. For meg handler dette ikke om skyld eller hevn. Men det er vanskelig å unnvike følelsen, når man lager film om mobbing og man selv har vært et offer. Det som har vært vanskelig er at man i svenske medier har skrevet om at filmen er en slags dokumentar.

– Det er jo en balansegang her – hvor virkelig er det?

– Jeg har forsøkt å skape det så nært opptil det jeg har opplevd, men har endret på ting som gjør at man ikke direkte kan gjenkjenne den enkelte.

 

Fra kunst til spillefilm

– Hva har vært den største utfordringen når du har gått fra kunst- til spillefilm?

– Kunst involverer ingen penger i motsetning til spillefilm. Det fineste har vært å få jobbe med utrolig mange fine folk – ikke være ensom om et prosjekt.

– Hvordan jobbet du med å caste skuespillerne?

– Vi castet utrolig mange skuespillere. De fikk alltid begynne med å fortelle om sin egen skoletid fordi den første delen av filmen bygger på improvisasjon. Jeg har jo bare bilder av mine klassekamerater fra de var små. Ved å finne skuespillere som hadde omtrent samme plass i hierarkiet i sin klasse som den de skulle spille, fikk jeg også hjelp av dem til å finne ut av hvordan de ville fremstå i dag.

– Har du vist filmen for dine tidligere klassekamerater?

– Ja, men jeg fikk ikke tak i alle. Flere av dem unnvek meg og ville ikke svare. Jeg måtte låne andres mobiler osv. for at de skulle tro det var en annen som ringte, fordi hvis jeg brukte min, tok de ikke telefonen. Årsaken vet jeg ikke, men jeg tror nok mange kanskje skjemtes av hva de hadde vært med på. Selv om mange mente å ikke kunne huske, så tror jeg nok det ligger der inne et sted.

– Har du vært redd for at noen av dine tidligere klassekamerater skulle saksøke deg for filmen?

– Jeg tror at de flest av dem jeg gikk sammen med er såpass smarte at de forstår at det neppe ville tjene dem å anlegge sak mot meg for da må de gå ut og si at ”dennepersonen i filmen er meg, og Anna påstår at jeg gjorde disse sakene.”

– Det må jo være veldig krevende i en debutfilm både å skrive manus, caste, spille hovedrollen og regissere?

– Ja, helt vanvittig. Jeg følte et veldig press under innspillingen, men i ettertid er jeg glad for at det ble som det ble – hvilken jævlig flaks at det gikk!