Tidligere i november skrev filmkritiker Ann Hornaday fra Washington Post, om hvordan «auteurer ‘disser’ sitt publikum». Hun rettet blant annet kritikken mot Christopher Nolans kinoaktuelle
Interstellar, og hvordan filmens lydbilde påvirker filmens dialog.

Hovedkritikken legger hun til Hans Zimmers dominerende lydspor, men hun sier at ut av
Inception(2010),
The Dark Knight Rises (2012) og
Interstellar, er sistnevnte den hvor hun har minst problemer med å høre dialogen. Allikevel føler Hornaday at Nolan leker med publikums øretrommer og forventninger. Nå svarer regissøren på kritikken.

På fredag fortalte han The Hollywood Reporter at de regissører han har beundret opp gjennom årene har vært de som har brukt lyd på en «modig og eventyrlig måte»; «Jeg er ikke enig i tanken om at du kun kan oppnå klarhet gjennom dialog. Klarhet om historien, klarhet om følelser – jeg prøver å oppnå dette gjennom flere lag ved å bruke alt det jeg har til min disposisjon – bilde og lyd».

I en videre beskrivelse i hvordan han gjør dette kreativt, forteller han hvordan han også bruker dialogen på en utradisjonell måte: «Det er øyeblikk i filmen hvor jeg bestemte meg for å bruke dialog som en lydeffekt, så noen steder er den lett mikset under de andre lydeffektene for å markere hvor høy miljølydene er».

Regissøren setter oss på den måten nærmest i samme rom som karakterene. Bare en kjapp kikk på
Jaws tilbake i 1975, viser Steven Spielberg som kontinuerlig leker med lydnivået gjennom flere dialoger som utspiller seg i et rom, slik at man virkelig må lytte etter til den dialogen vi er ‘ment’ til å lytte etter. Vi må kanskje jobbe litt ekstra i noen av disse filmene, men til gjengjeld skaper regissøren et mer ekte rom. Kanskje man til og med kan påstå at dette er akkurat det motsatte av å ‘disse’ sitt publikum?

Mer informasjon om Nolans uttalelser kan leses på Collider.com, hvor disse sitatene er hentet fra.

Interstellar er i øyeblikket kinoaktuell.