(TROMSØ) Dette er den tyske regissørens andre spillefilm, og denne gangen har hun hentet inspirasjon til historien fra sitt eget liv. Vi møter Hedi som sammen med mann og barn tilsynelatende lever et lykkelig liv, men så møter veggen. Plutselig sier det stopp for henne og livet handler om depresjon og panikkanfall. Sonja Heiss forteller det hele med en tragikomisk tilnærming.

– Ideen til filmen hadde jeg før jeg selv opplevde angsten. Jeg ønsket å fortelle en kjærlighetshistorie der en av partene plutselig ble en annen person enn den hun var gjennom at hun fikk en psykisk lidelse. Min egen depresjon og angst oppsto mens jeg holdt på med manusarbeidet. Jeg utviklet angst og panikklidelse. Men filmen er ikke selvbiografisk i den forstand, selv om jeg har opplevd noen av scenene i filmen. Å filme mitt eget liv hadde blitt ganske kjedelig. Når du begynner å snakke om deg selv, kan du ikke være fantasifull, men holder fast i virkeligheten.

 

Pliktoppfyllende

Hedi i filmen er veldig pliktoppfyllende, og har vanskelig for å si nei når hun blir spurt om å ta på seg oppgaver på jobben – selv om hun allerede har mer enn nok. Det er et karaktertrekk som Sonja Heiss har hentet hos seg selv, men som hun også mener er et typisk kvinnelig trekk.

– Som med Hedi i filmen opplevde jeg at livet mitt bare var frykt og at jeg hadde angst. Jeg mistet den humoren som alltid har vært et karaktertrekk med meg. Du havner i en situasjon for du har vansker med å se lys i tunnelen.

– Du forteller om depresjon ved hjelp av humor. Var det klart fra begynnelsen at dette måtte bli en komedie?

– Alt jeg har gjort så langt har hatt med humor å gjøre på en eller annen måte. Det er en del av mitt kunstneriske uttrykk og min tilnærming til livet. Jeg vil at du både skal le og gråte med karakterene.

– Hvor viktig var humor for deg i din egen mentale krise?

– Jeg var veldig redd for å få en alvorlig depresjon, inntil psykiateren min sa til meg en dag: ”du kom nettopp med en spøk, men hvis du var alvorlig deprimert er, ville du vært i stand til det?” Det at jeg igjen var i stand til å spøke opplevde jeg som starten på tilbakeveien til livet, selv om det skulle bli mye oppoverbakke på den veien. I ettertid husker jeg øyeblikk som jeg i dag opplever som ekstremt morsomme, selv om de ikke finnes morsomme når du er i depresjonsfasen.

– Hva har det å vært gjennom et depresjon gjort med deg?

– Humoren min har blitt mer medfølende. Det tror jeg kommer godt frem i
Lykkelig i 24 timer. Jeg er mindre ironisk, sier Sonja Heiss.