De forviste er en gripende og minimalistisk film, sikkert også en film med lavt budsjett, fint skildret i det kalde spanske høylandet med borgerkrigen i det fjerne, en krig vi vet lite om.

Det var en meningsløs og uforutsigbar krig mellom Franco-siden og de revolusjonære, en krig som stormaktene ikke ville gå inn i og som man «jubileer» i disse dager, 80 år etter oppstarten, nå sist under festivalen Movies on War på Elverum.

Krigen er blitt skildret gjennom mange filmer, i dokumentariske klassikere som Mourir á Madrid og Spanish Earth av henholdsvis Frédérik Rossif og Joris Ivens, to av filmhistoriens mestere, samt i spillefilmer av André Malraux, Sam Wood, Ken Loach og Eric Rohmer.

De forviste presenterer to spanske soldater som holder vakt ved en utpost på fjellet under denne usikre krigen. Den ene, Theo, er ung og uerfaren og nylig sendt opp dit, den andre, Silverio, er langt mer erfaren og har vært der i flere måneder. De oppdager Zoska, en skadet og utarmet polsk kvinne, bringer henne i sikkerhet i hytta hvor hun etter hvert blir en kone for de to. Men de må ta stilling til om de skal overlevere henne til sin kommandant eller holde henne skjult. Hvilken side hun kjemper på forblir uklart, begge fronter hadde jo stor import av ivrige våpenbærere. En sersjant som ukentlig bringer forsyninger til de to må bøte med livet etter et igangsatt overgrep. Dette gjør at kommandanten nede i bygda fatter mistanke…

En borgerkrig utfordrer menneskelighet og solidaritet. Silverio og Teo står ovenfor den vanskelige beslutningen om å ofre sin politiske ideologi for å redde et menneskeliv. Dette er et dilemma som ikke bare tilhører disse to mennene, det reflekterer livet de siste fire tiårene etter borgerkrigen i Spania, da folk måtte ta et valg mellom å love troskap til regimet eller å risikere politisk forfølgelse. Eksistensialistisk er den imidlertid sterk, med en gripende avslutning vi her ikke skal avsløre. Manuskriptet er, i sin konfliktfylte dramaturgi, fortettet og drivende, scenografien i hytta og på den forblåste fjellheimen stram og relevant og spillet mellom de tre gripende og engasjerende. Det er på mange måter en vakker og rørende film, men er den litt for enkel? Litt for repeterende?

I alle fall skal byrået Fidalgo ha honnør for å ha tatt inn en spansk film utenom Almodovar, det tilhører sjeldenhetene. Og vi trenger å bli minnet om den spanske borgerkrigen, den er faktisk ganske ukjent her oppe i det kalde nord.