Den norske filmen Dianas bryllup er en medrivende komedie, som ikke minst skal berømmes for at den føles både sår og troverdig.
Regissør Charlotte Blom langfilmdebuterte med samlivsbruddkomedien Staying Alive i 2015, etter å ha markert seg med flere forfriskende og prisvinnende kortfilmer. Nå er hun klar med sin andre spillefilm, og denne gangen handler det om samliv uten nødvendigvis brudd – i en noe mer kompleks fortelling som etter hvert strekker seg over flere tiår.
Handlingen i Dianas bryllup begynner på datoen for prinsesse Dianas bryllup i 1981. På samme dag gifter også norske Liv (Marie Blokhus) og Terje (Pål Sverre Hagen) seg, som endatil har en nyfødt jente oppkalt etter den britiske kongeligheten. Filmen skildrer opp- og nedturer i deres til dels turbulente forhold, samt vennskapet med naboparet (Jannike Kruse og Olav Waastad), som også har en datter på samme alder som deres Diana.
Barn ingen hindring
Her er mye presis og sjarmerende tidskoloritt, som forbilledlig nok avstår fra den mest pastellfargede og «tacky» åttitallskitschen. Barna (som også inkluderer Dianas lillebror) blir et slags nav i fortellingen, og dette tilfører ofte en sår undertone – ikke minst når fuktige lag blir til hissige oppgjør med ungene som ufrivillige vitner. Dette var jo en annen tid, må vite, så barnas tilstedeværelse er ingen hindring for at det røykes og drikkes over en rimelig lav sko.
Samspillet mellom Blokhus og Hagen er strålende, og til tross for alle krangler og rangler evner de å formidle den åpenbare kjærligheten paret føler for hverandre. Også Kruse og Waastad gir mange fine nyanser til venneparet over gjerdet.
Morsomt og ubehagelig
Der Bloms kortfilmer gjerne tok den helt ut i det absurde med humoristisk effekt, var langfilmdebuten en mer konvensjonell komedie som dyrket det komiske i mer eller mindre gjenkjennelige situasjoner. I Dianas bryllup treffer hun bedre med denne kombinasjonen av humor og identifiserbare elementer, trolig fordi filmen også slipper inn mer alvor.
Det er nemlig en styrke ved Dianas bryllup at den ikke er så opptatt av å jage etter punchlines. Dessuten er det befriende at den ikke dveler for mye ved det pinlige, slik komediesjangeren lenge har hatt for vane. Isteden er det de samme – i hvert fall med dagens briller – grenseoverskridende situasjonene som først kan være morsomme, som så vris til det ubehagelige.
Og naturligvis har mye av relasjonsproblematikken ikke blitt mindre aktuell i dag enn den var på åtti- og nittitallet. Ei heller hvordan vi sammenligner oss med naboen – vi har bare fått flere å konkurrere med gjennom Facebook og Instagram. Mens arbeiderklassetilknytningen på ett vis bidrar til å tegne et bilde av en svunnen tid, samtidig som det er en velkommen presisering av sosial tilhørighet man ofte overser i norsk film.
Flere tidshopp
Den største delen av filmen utspiller seg på åttitallet og overgangen til nittitallet, og dette partiet fungerer svært godt. Deretter skal vi en tur innom siste halvdel av nittitallet (med en smule mer påtatt, men heller ikke forstyrrende overdreven tidskoloritt), før vi flytter oss helt fram til i dag.
Den avsluttende delen får ikke helt den emosjonelle slagkraften den burde hatt, uten at det er så enkelt å sette fingeren på hvorfor. Det gir mening at de nå voksne barna omsider skal få tre inn i sentrum av fortellingen, men jeg tror grepet hadde blitt mer effektfullt om vi ble noe mer kjent med tenåringsutgavene av dem i filmens forrige del, som blir i knappeste laget. Og det er litt vanskelig å tro på Liv og Terje som middelaldrende (og vel så det) i den siste sekvensen. Riktignok er de godt sminket, men de føles likevel litt for unge.
Dette er imidlertid ikke spesielt alvorlige innvendinger. Dianas bryllup er en fornøyelig, medrivende og velfortalt komedie med høy gjenkjennelsesfaktor – som ikke minst skal berømmes for at den oppleves som både sår og troverdig.