www.fotografsandven.no

– Jeg liker å utfordre meg selv

Marie Blokhus er en som elsker å kaste seg ut i utfordringer. Som skuespiller gjør hun alt fra komedier til seriøse drama innen film, tv-serier og teater. Nå er hun kinoaktuell med den romatiske komedien Dianas bryllup.

Cinema møter henne i Nydalen i Oslo hvor hun for tiden jobber som regissør på Riksteatrets oppsetning Pust av Duncan Macmilla. Stykket skal turnere Norge på langs i høst med Axel Bøyum og Kamilla Grønli Hartvig i rollene og hvor Ingrid Olav står for musikken. Men først kommer hun i Charlotte Bloms komedie Dianas bryllup hvor hun spiller mot Pål Sverre Hagen.

Dianas bryllup er en hyllest til kjærligheten. Det handler om et par som kaster seg hodestups inn i et forhold – på godt og vondt, sier Marie Blokhus.

Livet balanserer

Dianas bryllup starter med Liv og Terje sitt bryllup – som er Pål Sverre Hagen og meg – som skjer samme dag som bryllupet til prinsesse Diana og Charles. Så følger vi vår familie gjennom tretti år. Vi får to barn etter hvert –datteren får navnet Diana. Filmen går fra den enes Dianas bryllup til den andres tretti år seinere.

Selv er Marie Blokhus født året etter Diana og Charles bryllup i 1981. Slik sett er hennes egen oppvekst tidsmessig parallell til datter hennes i filmen.

– Vi kan ikke fokusere for mye på om det er komedie eller tragedie. Vi går bare inn og lever situasjonen. (Foto: Kristoffer Sandven)

– Kan du kjenne deg igjen noe i den unge utgaven av familien – du er jo selv småbarnsmor?

– Det jeg kan kjenner igjen er at det blir lite søvn. Det kan jeg kjenne igjen, men ellers handler filmen mest om hvilke typer mennesker Liv og Terje er. Jeg føler at det ligger og balanserer på om de av og til ikke er nok oppmerksom på ungene sine – eller ikke. De er veldig sånn umiddelbare mennesker som går langt i alt. De elsker jo hverandre og barna med den kraften og det er jo vakkert. Men de krangler også med den kraften. Det er ikke alltid like lett for barna. Det er noe ved dem som jeg beundrer – evne til å være til stede i øyeblikket og evnen til ikke å sensurere seg selv. Så er det andre ting som kan være utfordrende ved å ham dem som foreldre.

– Og så har du kontrasten til naboparet?

– Ja, der er barna veldig i fokus, men så er det spørsmål om hvor mye kjærlighet som er der egentlig.

Gjenkjennelse

– Hva var det som gjorde at du falt for dette manuset av Charlotte Blom?

– Egentlig så falt jeg for Charlotte. Jeg møtte henne veldig tidlig da jeg var inne på prøvefilming. Hun snakket mye om sitt utgangspunkt for å lage filmen – dette med bygd og by – og kultur og arbeiderklasse. Jeg kommer selv fra Tverlandet utenfor Bodø – et bittelite sted med fem tusen innbyggere. Det var veldig mye av det hun snakket om som jeg gjenkjente. jeg synes hun har en unik stemme – en balanse mellom tragedie og komedie som jeg synes er veldig interessant. Hun greier å finstemme det. Vi skuespillere går inn i situasjonen – vi kan ikke fokusere for mye på om det er komedie eller tragedie. Vi går bare inn og lever situasjonen. Jeg visste aldri helt hvor den befant seg i landskapet. Det var gøy å se da den var ferdig – å ja –den er i begge verdener samtidig veldig ofte.

– Jeg kjenner situasjoner som bilferiene i filmen igjen fra min egen oppvekst.

Elsker kontrastene

– Du har jo hatt veldig mange forskjellige roller – veldig seriøse roller som i Den tolvte mann og så komedier som Børning og Side om side – det er store kontraster her?

– Absolutt. Det er deg jeg synes er så gøy med faget. Jeg er så glad for at jeg får lov til å bevege meg inn i hele spektret i faget. Pluss at man blir like lett trøstet av å le sammen som å gråte sammen. Grunnen til at jeg holder på med det jeg holder på med, er egentlig å trøste folk og komme på samme frekvens som dem– la folk få en liten pause fra det som preger dem på et eller annet vis.

– Det jeg beundrer med disse karakterene i Dianas bryllup er at de ikke har noen sensur. (Foto: Kristoffer Sandven)

– Hvordan jobbet du og Pål Sverre for å finne frem til karakterene. Det lyser jo av god kjemi mellom dere i karakterene?

– Takk så hyggelig. Det jeg beundrer med disse karakterene er at de ikke har noen sensur. Vi jobbet slik vi bruker med å bli fri, tørre å leke. Pål Sverre gjør det lett for meg for han er utrolig leken og jeg har tillit til ham. Jeg kjenner ham god fra før, men dette er første gangen vi jobber sammen. Det handler om å tørre å gi seg hen til den andre og ikke ha fokus på deg selv, men å ha fokus på de du spiller mot. Det er som å spille ping pong på impulsene du får fra den andre. For min del er det det handler om. De dagene du har de indre stemmene som sitter og dømmer deg er det vanskeligere. Da må du finne en måte å be de om å dra seg ”til helvete vekk!” Og så er det noen dager man er mer lekne enn andre dager. Med så umiddele bare karakterer som dette må du bare leke så drøyt du kan.

Paradokser

– Dianas bryllup handler om en arbeideklassefamilie i Sarpsborg – og så er hele filmen spilt inn i Litauen. Det er jo et paradoks at norske produksjoner med handlingen lagt til Norge i havner i utlandet – og utenlandske produksjoner med handlingen lagt til helt andre steder enn Norge – handler her?

– Det som er digg med å reise bort fra livet sitt i Norge og gjøre en produksjon er at det er bare det som skjer – alle andre forpliktelser er borte. Det oppstår en konsentrasjon og et samhold i crewet – fordi man er borte. Det er den fine tingen med det, men jeg skulle ønske at vi kunne filme mer i Norge, selvfølgelig. Det tror jeg veldig mange i bransjen ønsker.

– Jeg har single venner som ikke har fått en klem siden 12. mars (Foto: Kristoffer Sandven)

Optimist

– I en tid hvor kinoer og teatre er delvis nedstengte – og filminnspillinger har blitt stengt på grunn av koronasmitte på settet – hvordan påvirker det deg?

– På den ene siden tror jeg som mange andre at hvis jeg lar meg gå dit med tankegodset mitt kan jeg bli veldig oppgitt og tenke på i større perspektiv på hva som skjer og hvordan kommer det til å gå. De tankene er ikke så fruktbare for meg nå, så jeg prøver å være optimistisk. Jeg har single venner som ikke har fått en klem siden 12. mars. Det er en stor generasjon med eldre som ikke får fysisk kontakt. Det er en spesiell situasjon hvor vi mangler mange vanlige kontaktpunkter. Da tenker jeg at film, teater, kunst, musikk – det å stå ved siden av noen og digge en låt kan være kontakt og trøst. Så jeg tenker; vi må virkelig gå på kino nå, på teater og konserter nå. De som er ansvarlige må sørge for at smittevernsreglene følges og at det er trygt. Vi trenger disse opplevelsene for å kompensere for den nærheten vi mangler nå.

 Elsker utfordringer

– Nå regisserer du på Riksteatret og så hadde du en film på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Sikter du deg mer inn mot regi?

– Jeg liker å utfordre meg selv. Jeg er den typen som legger en slags plan og så er jeg åpen for at den kan endre seg. Kortfilmen 63 dager etter er et slags forprosjekt til en spillefilm som jeg og Ellen-Birgitte Winter er i tidlig utviklingsfase av. Det prosjektet ble til ut fra det engasjement om historien. Sånn er det nesten med all ting jeg blir med på; det er prosjektet som drar meg inn – ikke nødvendigvis min rolle. Jeg utelukker ingen ting, men det er ikke slik at jeg nå aktivt går inn for en regikarriere. Nå har jeg begynt å lukte på de tingene der – og så er jeg litt hva som skjer, men jeg har jo noen planer da. Det har jeg.

– Jeg har nok en lengsel etter Nord-Norge som ligger der latent. (Foto: Kristoffer Sandven)

Når du kommer fra en liten bygd i Nordland så er ikke det opplagte valget å bli skuespiller?

– Jeg har jo ikke vokst opp med noen som har drevet med noe lignende, men foreldrene mine har alltid vært veldig kultur- og kunstinteresserte. De tok alltid meg og lillebroren min med på ting som vekket en eller annen interesse.

Moren min har jobbet son psykiatrisk sykepleier hele livet og så var hun med i en amatørteatergruppe som skylle belyse psykisk helse. De trengte en som skulle spille en elleveåring og så fikk jeg lov til å komme på leseprøve og være med der. Vi spilte stykket på psykiatrikonferanser rundt om i landet. Det var møtet mitt med hvordan det mediet og formen kommuniserer. Det ga meg en sånn ”Whow!”. Det er jo megakomplisert. Du kan jo kommunisere med det musikk, det emosjonelle, det visuelle og det intellektuelle– alt samtidig. Det fascinerte meg noe enormt.

Teaterår

– Du har vært i tre filmer som har handlingen lagt til Nord-Norge – Jag etter vind, Oskars Amerika og Den tolvte mann. Har det vært en hjemlengsel eller en bevisst søken?

– Ikke fra min side, men man er jo den man er. Det kan jo hende at man blir castet på et sånt vis, og jeg har nok en lengsel etter Nord-Norge som ligger der latent. Det er alltid et eller annet som vil trekke oss mot der vi kommer fra. Uansett om man har hatt en god eller dårlig oppvekst så er det et slags utgangspunkt. Kanskje det bare ligger i min karakter.

– Hva blir det fremover for deg nå. Er det mer film på gang?

– Jeg filmet i hele fjor. Da bestemt jeg meg for at jeg skulle gjøre teater i hele år. Jeg skal gjøre en produksjon på Det norske Teatret nå i oktober som heter ”Sprengd” -som er et kjempedrøyt stykke som blir veldig interessant å se hvordan vi skal få til. Så kommer Gledelig jul i regi av Henrik Martin Dahlsbakken på kino i oktober.

I den kommende HBO Nordic-serien Utmark spiller Marie Blokus blant annet mot Tobias Santelmann og Stig Henrik Hoff.

Etter det kommer det en serie på HBO Nordic som heter Utmark. Det er de tingene jeg vet foreløpig. Apropos, den er jo skutt i Norge. Den handler om et samfunn langt, langt mor nord. Jeg vet ikke helt hva jeg kan si om den. De folkene er jo så strenge. Den er jeg veldig spent på. Det var fantastisk å jobbe islandske Dagur Kári som har regien på den.

– Jeg er i en fase der jeg har en følelse av at det kommer til å skje et eller annet som jeg ikke har tenkt på, sier Marie Blokhus før hun legger turen tilbake til Riksteatret.

Seinhøstes blir Marie Blokhus å se i Henrik Martin Dahlsbakkens film Gledelig jul.