«Civil War» er et portrett av et USA som spiser seg selv levende i en borgerkrig som river landet i stykker. Det er et skremmende premiss som Alex Garland forteller med en like skremmende realisme.

PÅ KINO FRA 19. APRIL: Vi hører stadig fra politiske eksperter på nyhetene at USA er mer splittet enn noensinne. Venstre og høyre er langt fra hverandre. En annen borgerkrig er i horisonten. Og hvordan ville det se ut hvis amerikanere igjen tok opp våpen mot hverandre?

Konflikten presenteres med liten politisk spesifisitet, bortsett fra at vi vet at presidenten undertrykker og at den motsatte siden av krigen er villig til å bli ganske voldelig selv. Det fortelles at Texas og California har slått seg sammen i en såkalt vestfront, og at presidenten har et uvanlig tredje mandat, noe som tyder på at han ulovlig kan holde på makten. Til syvende og sist spiller det ingen rolle om vi forstår hva som skjer. Det føles som en del av formålet med filmen.

Vi har sett steder som New York bli ødelagt av zombier, klimakatastrofer, romvesener, spøkelser og Marvel-superhelter, men dette er en annen type ødeleggelse. «Civil War» er ikke en fremmedgjørende fantasi, men føles snarere som et illevarslende tegn om en ikke så fjern fremtid.

Det er fort gjort å ha stormingen av Kongressen, etter Trumps nederlag, i bakhodet. Den iscenesetter også et angrep på Washington som ikke ser ut eller føles som 6. januar, og plasserer det om natten og på Det hvite hus i stedet for Capitol. «Civil War» er ingen politisk film – det er først og fremst en roadmovie og en fortelling om fotojournalister på jobb på vei fra New York til Washington, i håp om å intervjue presidenten mens et kupp omslutter Washington.

I skuddlinjen

Filmen er ikke interessert i detaljene i konflikten, men fokuserer i stedet på en gruppe journalister som rapporterer fra skuddlinjen om konflikten som har tatt over USA. Den erfarne fotografen Lee (en utmerket Kirsten Dunst), den hissige reporteren Joel (Narcos‘ Wagner Moura), den politiske veteranjournalisten Sammy (Dunes Stephen McKinley Henderson) og nykommeren Jessie (Priscillas Cailee Spaeny) er noen av fotojournalistene som jobber i New York City og mater bilder av den pågående konflikten til media.

Lees utmattelse etter år med krigsfoto i utlandet sliter på henne, mens Jessie (hennes selverkjente største beundrer) er ivrig etter å sette seg selv i fare. I mellomtiden lever Sammy sitt siste hurra før han pensjonerer seg, og Joel har bare en tanke – å få det siste intervjuet med presidenten før han blir styrtet.

Som representanter for forskjellige generasjoner journalister er dynamikken deres kjærlig og blir raskt den emosjonelle kjernen i en film som noen ganger føles følelsesmessig løsrevet fra sine mest grufulle bilder. De er imidlertid ikke plettfrie helter, siden filmen tilbyr en kompleks refleksjon over den vanskelige etikken i krigsrapportering.

Mot stupet

Når journalistenes kilder avslører at presidenten (Nick Offerman) er i ferd med å bli henrettet i Det hvite hus, slår de seg sammen og reiser hele veien til Washington DC for å sikre seg et siste intervju.

I en avslørende scene befinner journalistene seg midt i en skuddveksling i en forlatt fornøyelsespark. To snikskyttere prøver å drepe en skytter, som på sin side sikter mot dem fra et av vinduene på landet deres. De vet ikke hvordan denne lille kampen startet, hvem de skyter på, eller hvilken side de kjemper for.

Det er slik hele konflikten føles i filmen – folk har rett og slett snudd seg mot hverandre, skutt før de spurte, svelget i et uskarpt kaos.

Mens krigens særtrekk virker fjernt, føles Garlands bilder veldig ekte.

Vi har sett denne postapokalyptiske visuelle stilen på skjermen før, fra Alfonso Cuaróns «Children of Men» til den franske miniserien «L’ Effondrement» og til og med zombiefilmer som Garlands egen «28 Days Later» til «Apokalypse nå!». Imidlertid forblir filmen tro mot virkelige bilder i stedet for å sikte på fremmedgjørende storhet.

Slik skapes historie

Ikoniske monumenter skjendes av vold, fotballstadioner gjøres om til tilfluktsrom for fordrevne, amerikanske dollar er ikke lenger gyldige, og nødvendige ressurser er knappe. Kaoset som nordamerikanere vanligvis ser på TV-ene sine gjennom rapporter om deres væpnede innsatser i fjerne land, flommer nå inn fra deres egne gater.

Filmen er en påminnelse om hvor dysfunksjonelt det amerikanske demokratiet nå er. «Civil War» handler ikke bare om konsekvensene av politiske spenninger og våpenpolitikk eller de voldelige mulighetene til en væpnet konflikt, men også om hvordan den historien blir historie; hvordan nåtiden blir rapportert, registrert og etterpå husket; hvordan journalisters rolle er langt fra enkel og fylt med etiske kvaler, og likevel helt avgjørende.

Tro mot sin egen stil stripper Garland alt ned til essensen, unngår en overfylt historie og leverer minneverdige bilder.