Hvordan skal man skille mellom en persons personlighet og den jobben han gjør? Ofte kan det være vanskelig – som i tilfellet Mel Gibson.

Den tidligere hyllede regissøren/skuespillerens privatliv med en rekke skandaler har fått overskriftene fremfor den jobben han har gjort. Han har i en rekke år vært frosset ut av Hollywood.

Den forrige filmen han regisserte var den utmerkede Apocalypto som kom i 2006. Nå gjør han storstilt comeback med den voldsomme, men også religiøst pregede filmen Hacksaw Ridge.

Det er den sanne fortellingen om Desmond Dobbs, som var sjuendedagsadventist og som ikke ville bære våpen. Han søkte seg likevel til hæren og kom til kampene på Okinawa som sanitetssoldat. Etter de innledende kampene lykkes det ham på egenhånd å føre 75 alvorlig skadde soldater i sikkerhet. For denne innsatsen fikk han seinere The Medal of Honor av USAs president.

Etter å ha fulgt Dobbs hjemme i USA – tar Mel Gibson ham med rett til helvetet på Okinawa. Blodet flyter, bortsprengte armer og bein flyr gjennom luften. Det føles som om vi er midt i kamphelvetet.  Og mitt i det hele befinner unge Dobbs seg, utmerket og nervepirrende tolket av Andrew Garfield, som av religiøs overbevisning ikke vil drepe, men kun redde liv.

Mel Gibson er selv dypt religiøs, og det hviler et tungt alvor over filmen hans. Han lykkes også i det kunststykket å få kampscenene til å føles berettiget blodige og kaotiske – ikke som tilfellet lett kunne bli – sensasjonspregede og utnyttende.

Med Hacksaw Ridge gjør han et sterkt og severdig comeback. Bare han kan holde de mindre hyggelige sidene av personligheten sin i sjakk, kan vi glede oss til flere gode filmer av ham.