Lion er en fortelling helt utenom det vanlige. Det er en film basert på en virkelig historie – som nærmest bare har ventet på å bli filmatisert.

Dev Patel har hovedrollen sammen med Nicole Kidman i en film som er basert på en sann historie. Fem år gamle Saroo Brierley vokser opp i en fattig familie i en liten, indisk landsby ved Khandwa.

Sammen med broren stjeler han kull for å hjelpe moren. Sliten og søvnig snubler femårige Saroo passivt på et utrangert tog og blir fanget i flere dager før han unnslipper i Calcutta – noen tusen kilometer borte fra sitt hjem. Guttungen befinner seg plutselig alene i en helt annen verden, og han må overleve alene. Han snakker ikke engang språket. Han snakker hindi, ikke bengali som er språket i Calcutta, noe som gjør ham enda mer isolert.

Han stjeler mat som ofres i et tempel, for å ha noe å spise. Til slutt ender han opp hos politiet, men han vet ikke sin mors navn eller hvor landsbyen hans er – han kaller den Ganestelay. Saroo er heldig. Han er adopteres av en kjærlig par fra Australia, John og Sue Brierley (David Wenham og Nicole Kidman).

Lion er første spillefilmen til Garth Davis som co-regisserte den glimrende miniserien
Top of the Lake sammen med Jane Campion. Dev Patel er god som den voksne Saroo. Den sterkeste delen av filmen er likevel den første timen hvor vi møter femåringen, fantastisk spilt av Sunny Pawar. Hans odyssé gjennom India hvor vi følger ham fra den klaustrofobiske togreisen til overfylte gater og mørke smug – og desperasjonen som bygger seg opp hos femåringen.

Dev Patel overtar tjue år seinere i historien, og bevæpnet med bare en håndfull av minner, sin urokkelige besluttsomhet og Google Earth, setter han ut for å finne sin tapte familie og for til slutt å vende tilbake til sitt indiske hjem.

Det er ingen enkel oppgave for en regissør å overføre en slik historie til lerretet uten at det ender som en tåreperse. Garth Davis evner det og gir oss en film helt utenom det vanlige – og hvor Dev Patel gjør sin beste rolle noensinne.