Den rumenske filmbølgen er kjent for sine realistiske samtidsdrama, ofte med en eksistensialistisk vinkling.

De tar deg inn i det rumenske samfunnet med en tilnærmet dokumentarisk formspråk, påvirket av den franske etnografiske cinema-direct retningen og med elementer hentet fra både av Angelopoulos og Cassavetes.

Cristian Mungiu er kanskje den fremste representanten for denne retningen, som er bredt presentert i siste nummer av filmtidsskriftet Z. Han fikk prisen for beste regi i Cannes i år for Den store prøven. I 2007 vant han Gullpalmen for sin andre film, det hjerteskjærende abort-dramaet 4 måneder 3 uker og 2 dager.

Filmen skildrer et desillusjonert Romania hvor vi følger vi doktor Roman Aldea, en respektert psykiater i lokalmiljøet. Han fortviles over det korrupte, byråkratiske systemet, men må innordne seg det siden han har satt mye inn på at datteren Eliza skal komme inn på et britisk universitet og komme seg vekk fra Romania, fra håpløsheten og kynismen som fortsatt lever etter det kommunistiske diktaturet, og som hans generasjon er preget av. Eliza på sin side er familiens håp, en stjerneelev som har fått et stipend med forbehold om at hun får toppkarakterer på sine siste eksamener.

Rett før eksamensperioden utsettes hun for en traumatisk hendelse. Det setter hele familiens drømmer på spill. Mens datteren rystes av det hun har opplevd, forsøker Aldea likevel å sørge for at hun får de karakterene hun trenger. Etter hvert avdekkes flere hemmeligheter rundt familien, og i samfunnet for øvrig. Mystiske hendelser frem-kommer underveis og gir et tvetydig, mangefasettert portrett av en mann og et land i krise.

Den store prøven er et medrivende og spennende psykologisk drama om etikk og moral. Vi får innblikk i et samfunn som fremdeles er preget av korrupsjon, aggresjon og paranoia. Sporene fra kommunisttiden og Securitate sitter fremdeles i. Filmens eksistensielle vinkling er motvekten til dette, den angir håp om at systemet kan endres, bare en ny generasjon kommer til. Synd at den føles litt lang og delvis repeterende, den ville ha stått seg på noen sekvensers nedklipping og oppstramming. Skuespillerpresentasjonene er overveiende gode, relevante og troverdige.  Scenografi og kostyme korrekt og dramatisk underbyggende. Og som i Mungius øvrige filmer, bla. mesterverket Beyond the Hills (2012) er bruken av klassisk musikk stimulerende og medrivende. En stor takk til Arthaus for at de har kjøpt inn dette verket til det norske kinopublikummet.