«Det er bare verdens undergang» – privat teater

3

Den canadisk-franske regissøren Xavier Dolan har hatt suksess med en rekke filmer, så vel i Cannes som i Venezia, ikke minst med sin forrige film Mamma i 2014.

Han blir sett på som et vidunderbarn i den fransk-kanadiske filmverden i Quebec, både som manusforfatter, skuespiller og musikkvideoprodusent. I en alder av bare 27 år har han oppnådd det meste og både Mamma og herværende film var Canadas bidrag til Oscar for beste fremmedspråklige film.

I Cannes-vinneren Det er bare verdens undergang (Grand Prix i fjor) møter vi den homofile forfatteren Louis (Xaviers alter ego?) som etter 12 år drar tilbake til sin hjemby for å møte familien og angivelig fortelle dem at han skal dø. Familien ser frem til besøket, overnervøse og utagerende som de er, og gammelt nag og bitterhet bobler opp til overflaten, særlig hos den eldre broren, som er et tilfelle med forknytt selvforakt. Moren og lillesøsteren er ikke særlig bedre fremstilt, med sin hypre og oversminkede fasade, mens svigerinnen fremstår som den eneste normale, en vakker kvinne som også synes å oppnå en slags stilltiende kontakt og forståelse med Louis.

Stort mer får vi ikke vite om denne småborgerlige familien, og Lous klarer selvsagt ikke å fortelle dem om den triste utgangen. Eller forstår de det likevel og skjuler sin innsikt i raseriutbrudd og nervøs agering? Mye av dialogen forsøker å nøste i familien, hva som hendte for 12 år siden, hvorfor han dro og hva som skjuler seg i det gamle huset som familien engang eide. Farens rolle er vanskelig å fatte, ettersom han ikke lenger er blant dem. En rekke forsøk fra morens side i å skape forsoning og hygge, ikke minst rundt de mange og lange måltidene, ender i kaos og hysteri hver gang, slik at olivene og skinken i sauce americaine skvetter omkring. Ingen røyker men alle gjør det likevel, i skjul.

Jeg får en følelse av å sitte i et mindre privat teater i Paris og se et stykke som markedsføres som et eksistensielt drama men som ender som en farse. Filmen er lagt opp in tablåer, med sorte mellomstikk, og replikker og dialog som hentet fra en teaterscene. Men fotograferingen er unik og sublim, med vakre utsnitt og talende close ups. Til gjengjeld er musikken forferdelig, det er tydelig at den gode Dolan nok har latt sine musikkvideoer ta helt overhånd her.

Det er sikkert mulig at filmen når et bredt og ungt publikum. For meg er dette en ikke-historie fordi vi ikke får vite nok og ikke inviteres inn i moralske og filosofiske spørsmål. Eksistensialismen har for lengst forlatt dette dramaet og gjort det ganske så uinteressant. Som min tidligere dramalærer John Block ville ha sagt det: So what?